FORFATTER: Lina Wolff
TITTEL: De polyglotta älskarna
FORLAG: Albert Bonniers förlag
Egentlig skulle hun skrive en novelle. Den på dette tidspunktet ganske ukjente forfatteren Lina Wolff satt i huset i Skåne og skrev en fortelling om en dame, som befant seg i en ganske hardhendt seksuell situasjon med en mann hun hadde møtt på en datingside.
Denne mannen er, av alle ting, litteraturkritiker!
Rødglødende hevn
Men hevnen er søt. I løpet av natten brenner hun et verdifullt manuskript, som bare finnes i ett eksemplar. Dette burde jo kanskje være slutten på forholdet mellom de to. Men han kaster henne ikke ut, og hun vil bli værende. Hvorfor det, undret Lina Wolff, og dermed skrev hun videre på romanen som altså førte med seg at hun ble tildelt den svenske Augustprisen i fjor.
– Lina Wolff strør ut figurer og handlingstråder, og jeg sitter nysgjerrig, våken og skjerpet igjen med mange nye spørsmål, som vel, heldigvis, ikke har entydige svar, skriver litteraturkritiker Knut Hoem om «De polyglotta älskarna».
Hovedpersonen i romanens første del heter Elinor. Boken åpner med at hennes første kjæreste, Jonny heter han, spør henne om det finnes noe hun alltid har drømt om at en mann kunne gjøre med henne.
«Jeg har alltid ønsket at noen skal lære meg å slåss», svarer Elinor, og dermed havner hun i en kjeller, hvor unge skåninger banker løs på hverandre inspirert av David Finchers film «Fight Club» fra 1999.
Øm, men ikke altfor øm
«Jeg er trettiseks år gammel, og ønsker meg en øm, men ikke alt for øm mann», skriver Elinor senere i sin datingprofil. Øm, men ikke altfor øm. Hva betyr det?
«De polyglotta älskarna» handler også om dette – at vi ikke alltid er ømme mot hverandre, men at vi ikke nødvendigvis forlater hverandre av den grunn. Hvem er dette i så fall sin skyld? Hans eller hennes? Snakker de to samme språk? Hvor mange følelsesspråk må vi egentlig beherske for å kunne møte den andre behov? Disse spørsmålene belyser Lina Wolff både fra en mannlig og en kvinnelig synsvinkel.
Her skiller hun seg fra Lena Andersson, som vant Augustprisen for tre år siden for romanen «Rettsstridig forføyning». Også her sto en dame i sentrum som jaget kjærligheten, men mannen i fortellingen ble ikke særlig tydelig skildret – han var mest av alt et objekt for hennes begjær. Hos Lina Wolff er alt mer åpent og uforutsigbart.
Houllebecq i bokhyllen
Følelser og replikker slenges veggimellom. Begge sider tar sine slag, men blir stående. Villfarne, eller vilsna, som det heter på svensk.
Den franske forfatteren Michel Houellebecq er romanens sentrale litterære referansepunkt. Hvorfor er han det? Er det fordi han skildrer det mannlige blikket på kvinnen? Er det fordi han setter ord på de lengsler vi har, men ikke vil vedkjenne oss?
Hvorfor leser denne romanens Elinor ham med så stor interesse? Lina Wolff strør ut figurer og handlingstråder, og jeg sitter nysgjerrig, våken og skjerpet igjen med mange nye spørsmål, som vel, heldigvis, ikke har entydige svar.
Flere anmeldelser fra NRK
- «Judas» av Amos Oz: En sterk beretning om en nasjons berettigelse og sterke følelser.
- «Myggfangerene» av Päivi Laakso: «Romanen er en fiksjonsfortelling om sorg og kjærlighet, om vold og krenkelse, om sykdom og forfall, om livet i motbakke. Det er en trist og morsom og surrealistisk beretning om små biter av store liv.»
- «Den rosa kjolen, Spøkelser, festival» av Cesar Aira: «Er du klar for eventyr, er bøkene til argentinske Cesar Aira noe for deg. Et forbløffende, nytt bekjentskap.»
