Anmeldelse

Vil snillheten til livs

Det er mange som vil gi Askepott bein i nesa denne høsten. Nå har hun fått sin egen julemusikal.

Askepotts jul på Latter

Manusforfatter Stian Barsnes-Simonsen rører ved viktige tema i forestillingen Askepotts jul, skriver Karen Frøsland Nystøyl.

Foto: Ave Granli Johnsen

Askepott er i vinden ved norske teaterscener. I Bergen har Askepott stått på hovedscenen siden midt i oktober, første helga i desember er det Nordland teater sin tur. I tillegg til den blodferske musikalen «Askepotts jul», som spilles på Latter i Oslo i førjulsukene.

Vinker farvel til tafatte prinsesser

Når tre ulike aktører plukker frem dette eventyret nesten samtidig, er det interessant. Juletradisjoner er egnet teatermateriale, men da må teateret ville noe mer enn å reprodusere en Disney-klassiker eller en gammel tsjekkisk film. Det er i hvert fall der teaterets mulighet ligger. Og det er også det de tre teatrene hver for seg fronter: De gir Askepott bein i nesa. De presenterer ei jente som er lei av at andre legger premissene for livet hun skal leve. Hun vil være seg selv, finne sin identitet på tross av vilkårene hun lever under.

Manusforfatter Stian Barsnes-Simonsen vil snillheten til livs. Ikke at Askepott skal slutte å være snill, men selve snillheten som passiv dyd. Den som får en prinsesse til å sitte og vente på at noen skal komme og redde dem ut av elendigheten. Et spark til Disneys 50-tallsversjon, en mild lusing til troen på at det ordner seg for snille jenter. Teatrene vinker farvel til tafatte prinsesser og ønsker tvilende, sta og rampete jenter velkommen.

Som det pleier

På Latters scene er Ann-Charlott (les: Askepott) foreldreløs og bor på barnehjem. Dit kommer den onde stemoren (Hilde Lyrån) og plukker seg en hushjelp – Ann-Charlott – på selveste julaften.

Det blir et strevsomt liv for den unge jenta, men hun bevarer troen på seg selv og holder ut. En dag finner venninnene fra barnehjemmet henne og melder henne på auditionen til reality-showet som skal skaffe den ikke særlig gifteklare prinsen en kone. Og det går som det pleier. Det lønner seg å ha bein i nesa – og å være snill. Faktisk.

Askepotts jul på Latter

På Latters scene er Askepott, eller Ann-Charlott, foreldreløs og bor på barnehjem. Det er Thelma Farnes Ottersen som spiller henne som barn.

Foto: Ave Granli Johnsen

Askepotts integritet

Barsnes-Simonsen rører ved viktige tema i første del av forestillingen: voksnes definisjonsmakt over barn (Ann-Charlott får nytt navn og nektes å bruke det gamle), ansvar som skyves over fra voksen til barn («vil du være en løsning eller et problem?»), og selvfølgelig forskjellsbehandling og ufrihet. Når reality-showet kobles inn, oppleves det som en unødvendig vri som de voksne har mest glede av. Finnes det ingen mellomting mellom ballet og dette?

Auditionen fungerer i og for seg greit. Når Askepott (eller Ask, som hun kaller seg bak sløret) ikke kan love at hun vil bli for alltid hos prinsen om det blir de to, vekker det forestillingen til live igjen. Askepott som ekte og ærlig er en sterk kontrast til viljeløse jenter som kjemper om prinsens gunst med stereotypiens våpen. Heldigvis er det Asks ærlighet prinsen vil ha. Og jobben som følger med.

Musikken er tro mot musikaltradisjonen, Bjørge Verbaans melodier følger handlingen tett. Ensemblet er fullt av energi, stemmebruken røper litt for mye av den til tider, og enkelte av voksenkarakterene er unødvendig karikerte. Spesielt problematisk er det at en av prinsens venner viser sin personlighet gjennom overdrevent løse håndledd. Dette ikke til forkleinelse for skuespilleren, men for tanken bak. Kjærlighet til andre gutter krever ikke hypermobile håndledd.

Litt magi

Ekteparet Barsnes-Simonsen lykkes langt på vei med å skape en juleforestilling som holder vann.

Scenografisk har den ennå en del å gå på, men musikalmessig har de fått på plass et godt ensemble som håndterer en smart og effektiv koreografi. De har en historie på hjertet, og Askepott-karakteren får seg et løft. Men at det ikke dukker opp noen magiske skikkelser til hjelp for henne, er ikke helt sant. På slutten kommer en skikkelse ut av det blå og fikser kjole og tilstedeværelse på ballet for den innelåste Ask med et knips. Og da blir jeg i tvil: Ordner det seg for snille jenter likevel?

Kulturstrøm

  • Nye verdsarv-stadar utpeikte

    Byen Nice, Tlaxcala-katedralen i Mexico, chilenske mumiar og eit eldgamalt solobservatorium i Peru er blant stadane som har fått verdsarvstatus. Unescos verdsarvkomité, som er samla til årsmøte i Fuzhou i Kina, gav tysdag og verdsarvstatus til historiske jødiske sentre i Tyskland og til ein del av grensa til det romerske imperiet.

  • Journalister angrepet i Kina

    - Over helga har et innlegg i sosiale medier, fra en del av Det kinesiske kommunistpartiet, oppfordret borgere til å poste informasjon om hvor BBC-medarbeidere som dekket flommene i Henan-provinsen befant seg, skriver BBC News' presseteam på Twitter.

    BBC forteller at journalister fra andre medehus har blitt konfrontert av en «sint folkemengde» på jakt etter BBCs medarbeidere.

    - Den kinesiske regjering må umiddelbart handle for å stanse disse angrepene, som fortsetter å sette utenlandske journalister i fare, skriver BBC.

    BBC News Press Team
    Foto: Utklipp fra Twitter
  • Pink hyller strandhåndballjentene

    Den amerikanske artisten Pink skriver på Twitter at hun er stolt av det norske kvinnelaget i strandhåndball, som har protestert mot trusepåbudet under konkurransene. Hun mener at det internasjonale håndballforbundet bør bøtelegges for sexisme, og tilbyr seg å betale den ilagte boten.

    Pink skriver om norsk strandhåndball på Twitter
    Foto: Skjermdump fra Twitter

Flere kulturnyheter