«Norges mest høyrøstede høyrepopulist»

• FORFATTER: Øyvind Strømmen
• TITTEL: «Anders Lange. Historien om Norge» (Sakprosa)
• FORLAG: Cappelen Damm

Det kan hende forfatteren Øyvind Strømmen hadde klart seg uten fullt så god timing, når han nå kommer ut med biografien om Norges mest høyrøstede høyrepopulist.

Har vi ham nå? Anders Lange var en mann det var vanskelig å forholde seg nøytralt til. Fra sin posisjon på ytterste høyre flanke i norsk politikk svingte han pisken over sosialdemokrater, byråkrater og moralister. Han sørget omhyggelig for å forulempe alle, og da partiet hans i 1973 kom inn på Stortinget, var det nesten bare Finn Gustavsen i det like ferske SV han var på talefot med.

Anders Lange fikk bare ett år på Stortinget før han døde. Dermed åpnet han veien for de mer målrettede av sine partifeller. Anders Langes parti ble overtatt av en mann ved navn Carl I. Hagen, og omdøpt til Fremskrittspartiet, og resten bør være kjent.

Men hva med mannen som dro det hele i gang, den krakilske og karismatiske urkraften som startet et parti med utgangspunkt i motviljen mot partipolitikk? Han kan nødvendigvis ikke bare ha vært en kranglefant, skjellsord og rent volum er ikke nok til å starte en folkebevegelse.

Øyvind Strømmens nye biografi om Anders Lange skal berømmes for at den ikke gjemmer bort mannens dårlige sider, samtidig som den viser at på nært hold kunne urokråken Lange være direkte trivelig.

Quislings håndtrykk

Anders Lange ble jevnlig anklaget for å være fascist, og det var ikke helt uten grunn. Han innrømmet at han i ungdomstiden på 1930-tallet svermet for Mussolini og hans bevegelse. Quisling hadde han derimot lite til over for, han hadde håndtrykk som en svamp.

Den personlige antipatien mot Quisling bidro trolig til at han valgte patriotismen foran fascismen. Under krigen ble han motstandsmann og satt flere ganger i fengsel.

Senere tok Lange avstand fra autoritære ideologier. Dyrkingen av frihet og individualisme i senere år var for ham den naturlige motreaksjon mot ungdommens dragning mot det totalitære.

Likevel var han hele sitt liv tilhenger av hvitt mindretallsstyre, og for å opprettholde skillet mellom svarte og hvite. Av de mer alvorlige anklagene er at Lange skal ha mottatt penger fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Endelig bevis finner Strømmen ikke, men indisiene er sterke.

Som Trump

For den som ønsker å forstå høyrepopulismens mekanismer, er det mye å hente her. Som Donald Trump påberoper Anders Lange seg en slags instinktiv kontakt med folkedypet, som ikke behøver å gå omveien gjennom komitéer og partier. Begge slenger de gjerne ut drøye påstander som etterlater motstandere målløse, mens tilhengerne godter seg over frekkheten, uten å nødvendigvis ta innholdet helt bokstavelig.

Fortiden er et fremmed land, heter det i boken, og det er godt sett. Historien om rabulisten og rampegutten Anders Lange er en ypperlig reiseguide gjennom et Norge i endring, samt et overraskende bilde av en politisk bråkebøtte som man virkelig må anstrenge seg for å fortsette å mislike.

• Hør: Kulturhuset diskuterer boken "Anders Lange"
• Hør: Kulturhuset diskuterer hva som kjennetegner populisme

• Flere anmeldelser:

• «Den norske fortellingen» av Roar Hagen: « Det er umulig å sitte i 40 år og tegne karikaturer av politikere, uten å gjøre seg noen tanker, både om tegnekunsten og om samfunnet den opererer i. »

• «Vampyr» av Steffen Kverneland: « Blodig og ellevill. Steffen Kverneland romandebuterer med en gotisk skrekkhistorie om Edvard Munch der lite er overlatt til fantasien. »

• «Slagside» av Heidi Sævareid: « I motsetning til hva forfattere nå blir bebreidet for i den pågående debatten om «virkelighetslitteratur», bruker Sævareid så vidt jeg forstår ikke langvarig erfaring fra eget liv når hun skriver. »