– Noe av det beste vi har gjort

Lørdag kveld sendes siste episode av «Den store reisen» på NRK1.

I tolv episoder har vi kunnet følge familiene Wold Hansen fra Fauske, familien Breili fra Hvasser og familien Lande Walbeck fra Kolbotn i deres møter med nye kulturer, og dermed også ukjente språk. Det er tid for en oppsummering.

– De snakket jo et språk vi ikke forsto. Produksjonen hadde med tolker, men vi fikk ikke bruke de. Jeg ble overrasket da jeg så programmene, hvor det vi sa ble tekstet, sier Raymond Hansen, som reiste sammen med samboeren Rita, datteren Malin og stesønnen Ole-Aleksander.

– Vi forsto hverandre godt, selv om vi ikke kunne hverandres språk. Du når veldig langt med en del tegn. Vi lærte oss hva nei og ja betydde, og så brukte vi veldig mye kroppsspråk. Men vi hadde ikke snøring, så det ble mye gjetting, forteller Hansen til NRK.no.

Også Unni Lande Walbeck mener kommunikasjonen gikk veldig bra.

– Vi trodde det skulle bli vanskelig, men det handler om å kaste alle hemninger. Vi lytter kanskje for lite til hverandre i hverdagen, sier hun.

• NETT-TV: Se alle episodene her!
• Les også: Kanskje Rune er gravid?

Bedre kjent med hverandre

Familien Lande Walbeck bodde sammen med en nomadestamme i Gobiørkenen i Mongolia.

– Vi ble nok bedre kjent. Det var veldig tett på. Det var ingen veier eller stier der, så vi kunne gå oss bort hvis vi gikk alene i området. Vi snakket mye sammen, det var jo ikke sånn at man kunne sette seg på et annet rom. Vi hadde sterke familiebånd før vi dro, men det ble enda sterkere. Det var vår utrolige reise, som bare vi opplevde sammen, sier Unni Lande Walbeck.

Hun mener familien har lært å tenke mer poisitivt.

– Det handler ikke om hvordan vi har det, men hvordan vi tar det. Vi valgte å fokusere på hvor heldige vi var som får bo sammen med disse menneskene, og se den fantastiske soloppgangen og slike ting, forteller hun.

• Les også: Disse familiene er med i år
• Les også: Det store kultursjokket

Også Raymond Hansen sitter igjen med positive opplevelser.

– Jeg har lært at selv om folk har lite, så har de mye likevel. Det var et veldig stolt folk, med glade mennesker.

Men alt var ikke like enkelt å svelge for familien Wold Hansen.

– Flere av ritualene var det ikke noe artig å være med på, selv om det var viktig for dem. Vi sto der med stor skepsis. Vi gikk, alle sammen, og syntes ikke noe om det. Men jeg ville ikke vært opplevelsen foruten, sier han.

Vanskelig farvel

Både Unni og Raymond tok til tårene da de skulle dra fra henholdsvis Hamerfolket i Etiopia og stammen i Mongolia.

– Det var fryktelig trist å dra derfra. Jeg følte en liten tomhet, forteller Raymond.

For familien fra Kolbotn ble det kanskje ekstra vanskelig å reise hjem.

– Vi visste at vi ikke ville få mulighet til å ha kontakt med dem. De er på postkontoret en til to ganger i måneden, og det er når de handler mat. De har ikke internett, mobil eller satellitt-telefon. Dessuten er de nomader, som innebærer at de flytter rundt, forteller Unni.

Hun har allerede sendt en pakke til familien, og flere skal det bli.

– Og Sergelen, som vi bodde hos, fikk ulltrøya mi da vi dro. Jeg sa at denne har du mer bruk for enn meg. Dette er et veldig hardbarka folk, som gjerne viser glede, men ikke sorg. Derfor ble det veldig sterkt da Sergelen takket meg på en så inderlig måte. Hun gråt veldig , og var så oppriktig takknemlig for å få skjorta, sier Unni, som fremdeles blir rørt når hun skal fortelle om det.

Hva synes DU om den store reisen? Skriv din mening i kommentarfeltet under!

Om å være på TV

– Jeg føler at serien viste det sånn som det var. Det var ikke tilgjort, sier Raymond.

Mange husker kanskje episoden hvor Raymonds samboer Rita virkelig har fått nok.

– Den episoden hvor Rita blir sint, varte i fem minutter. Så var det hele over. Den varer jo veldig lenge på TV, så sånn sett kan det bli litt feil. Men mange vi har snakket med skjønte at det rant over for henne, og flere lurte på hvorfor det ikke hadde kommet før, forteller han.

Også Unni og mannen Jans formaning om at guttene deres ikke skulle sove ute, ble viet stor oppmerksomhet.

– Den ble kanskje i lengste laget på TV. Sønnen vår Espen er speider, så det var ikke noe problem sånn sett. Men det var skorpioner, slanger og geiter omkring der. Vi var avhengige av en god natts søvn, og måtte være opplagte. Da ble det vanskelig, sier Unni.

• Les også: Ble spyttet på av medisinmannen

Den vanskelige maten

Maten ble kanskje den største utfordringen for familiene.

Rune Breili,som reiste sammen med familien sin til Vanuatu, gikk ned 13 kilo på de tre ukene hjemmefra.

Familien Lande Walbeck valgte å ta med seg mat i gave til familien de skulle bo hos, for å vise hva vi spiser i Norge.

– Vi hadde med oss sursild, tomatsild, makrell i tomat og svolværpostei. De tygde, og de brakk seg, og prøvde å spytte ut maten når vi ikke så det. Det gjorde nok at vi fikk mer aksept for at vi ikke likte deres mat, mener Unni.

Familien var likevel klar på at de skulle smake på det de fikk servert.

– Stian liker ikke all mat. Men han innstilte seg på at han skulle smake, og det gjorde han. Espen og Jan spiste til og med geitepenis. Det var vel om å gjøre og tygge og svelge uten å tenke så mye på hva de spiste.

Anbefales etter gjennomtenkning

Unni vil anbefale andre å ta en lignende tur, men at man må tenke seg godt om.

– Dette er noe av det beste vi har gjort. Det var slitsomt og uvant å ha med TV-teamet overalt. De var proffe folk, men det er noe med at de er der når du kler av deg om kvelden og når du står opp om morgenen, sier hun.

– Men det handler om å oppleve noe nytt. Vi er kanskje for trygghetsbundne, mener hun.

Raymond Hansen er ikke i tvil om at han ville gjort det samme en gang til.

– Jeg har snakket med en del folk, og spurt dem om de ville vært med selv. De fleste svarer aldri i verden. Jeg er uansett ikke i tvil. Det var en stor opplevelse.

NRK.no lykkes dessverre ikke med å få kontakt med familien Breili, som var tre uker i Vanuatu.

Se siste episode av «Den store reisen» på NRK1, lørdag klokken 21.25.