Hør:
Michel de Montaigne
skriver lidenskapelig om anger i ett av sine
. For Montaigne er det ikke snakk om å søke syndenes forlatelse, skriftemål eller botsøvelser. Han har et strengt individualistisk utgangspunkt, «det er bare jeg som virkelig kan kjenne meg selv». Dermed antar Montaigne at å bearbeide anger er noe av det samme som Ibsen framholder om diktning: «Å holde dommedag over sig selv»
Montaigne har nok fisk på kroken her. Når vi tenker etter er det vanlig at vi antar at det vi angrer på er noe vi både kan lære av og bli klokere av – og samtidig noe vi kan legge bak oss, glemme, eller mene å ha fått tilgivelse for. Vesentlig er det at vi ikke holder ut at angeren gnager og gnager i oss og derfor søker å finne en «modus vivendi» en måte å leve med angeren på.
Men hva hvis angeren ikke slutter å gnage?
Bruce Springsteen
Det var enkelt å oppdage at anger som filosofisk tema fort førte tankene mine ut til grensene for hva jeg klarer å tenke meningsfullt om. Jeg satt igjen med et temmelig spinkelt utvalg av filosofiske kort på handa: «Legg angeren bak deg», «prøve å lære noe av angeren så du ikke er like dum for framtiden», «prøve å skape noe fornuftig av de pilene skjebnen har skutt i din retning».
Det siste kortet «kanskje man kan turnere anger med hjelp av skaperkraft og kreativitet?» fikk jeg uventet støtte fra «The Boss» Bruce Springsteen som NRK1 sendte en halvtimes program med onsdag 10. juni (2009). Jeg legger en lenke til filmklipp fra NRK . Spol fram til 27 minutter og hør hva Bruce har å si om anger og sjelen – så åpner der seg en tredje vei til erkjennelse om anger.
Å bruke angeren
Tanken er at noen av oss kanskje kan bruke angeren, skadene man har påført seg selv fordi man har sviktet andre – på en skapende måte. «Man kan prøve å gjøre sin egen sjels smerter til en medalje» sier Bruce, men han legger til: «dette er svært farlig». Jeg tror han tenker seg at det er farlig fordi man kan mislykkes – og da blir alt enda galere.
Men siden vi ikke kan gjøre det vi har gjort – ugjort, er vi nødt til å leve med angeren. Og så kan vi kanskje – kanskje – skape noe som skinner for flere enn oss selv av de ulykksalige handlingene våre.
Kanskje
Musikken:
1:
(Duke Ellingtons orkester anno 1934)
2:
(Ellingtonbandet live i Fargo, Chrystal Ballrom, okt 1940)
