Gutt som piller nese 1948/49. (27,9 x 21,6)
Gunnar Danbolt og jeg var i Edinburgh og oppdaget til vår glede at Scottish National Gallery of Modern Art hadde utstilling av Andy Warhols portretter. En sjelden anledning som vi ikke lot gå fra oss på vegne av Kunstreisens lyttere. Museet solide samling med internasjonal kunst fra og med 1900-tallet og fremover måtte derfor vike for amerikansk popkunst i denne omgang.
Misnøyen fremheves
I en av de første kjente tegningene til Andy Warhol fremstiller han seg selv mens han piller seg i nesen, verdenshistoriens første med dette motivet! Med dette ville han også fremheve nesen som han selv mente var altfor stor. Han viser altså noe forbudt og noe han er svært misfornøyd med. Men hvordan fremstiller han seg senre?
Det første offisielle
Det første offisielle selvportrettet 1963/64. (101,6 x 81,2)
portrettet er svært spesielt. Det er satt sammen av fire bilder han har tatt av seg selv i en fotoboks. Fotografiene er forstørret og overført til lerret med akryl og silketrykkfarge i ulike lyseblå og turkise toner. De står tett sammen slik fotoboksbilder gjør. I det første løsner han på slipsknuten, i det siste stirrer han rett frem bak solbrillene - får vi tro! I de to andre holdes hodet i en stilling som om han var hengt.
Han skjuler seg bak solbrillene og opptrer foran en maskin, fotoboksen. Maskinen viser bare overflaten, og det var nettopp det Andy Warhol var interessert i å vise. Portrettet skjuler med enn det viser. Og dette er noe som går igjen i mange av portrettene.
Fargesymfonier
Serieportrettene er kanskje det vi knytter mest til Andy Warhols portrettkunst. Der det samme fotografiet er overført til lerret, men der fargene er vidt forskjellig i de ulike utgavene. Etpar eksempler ser vi her - og med svært ulike virkninger.
Selvportrettserie fra 1966/67. Akryl og silketrykkfarge på lerret. (58 x 55,8)
Selvportrett 1966. Akryl og silketrykkfarge på lerret. (57 x 57).
Her ser vi igjen at han både viser seg og skjuler seg. Til venstre ser vi enda at det er et ansikt. Til høyre er portrettet nærmest et abstrakt bilde, en symfoni i farger.
Dette er typisk for hans tidlige portretter. De er ofte maskinmessig gjort. De skjuler like mye som de viser. Mennesket bak er der, men trekker seg likevel tilbake.
Avstand til produktet
Det var viktig for Warhol at han ikke skulle sette sitt personlige avtrykk på det han laget. Han foretrakk en maskinmessig fremstilling og fjernet seg ytterligere fra produktene sine ved å ha mange medarbeidere. Han lot også kundene bestemme mye av det de bestilte av kunst. Han var på sett og vis mennesket uten personlighet.
Massemediemennesket
var noe nytt som oppsto i forrige århundre. Fjernsynets nyhetsoppleser og andre som stadig dukker opp på skjermen og i pressen blir personer vi tror vi kjenner, men som vi egentlig ikke aner noe om. Andy Warhols bilder var kanskje ikke ment som en kommentar til dette. Likevel ble de det. Han var på et vis sitt eget portrett. Når folk bestilte et portett av ham og betalte godt, ga han dem det de ønsket. "De er ikke interessert i kunsten min. De vil ha anskiktet mitt. Og det skal de få!"
Hvem var Warhol?
Selvportrett med hodeskalle 1978 (40,6 x 33)
Dette er et spørmål mange stilte seg. Også hans nærmeste venner og medarbeidere. For tilsynelatende var han et "massekommunikasjons-menneske". Han viste seg og var venner med kjendiser, var på fjernsyn og var svært synlig i mediabildet. Men bak fasaden skjulte han seg. Ingen visste at han delte ut mat til fattige. Eller at han var en troende gresk-ortodoks gjennom hele livet. At han var homoseksuell, la han imidlertid ikke skjul på.
Traumatiske hendelser
Lik Edvard Munch, hadde også Andy Warhol traumatiske barndoms-minner. Faren døde da han var fire. På sekstitallet ble han også beskutt flere ganger på sitt atelier.
Dette satte sine spor.
Dødsangstens uttrykk
Ikke bare fotograferte han seg selv med arr på magen. Han laget også selvportretter der dødstanken var tydelig. Det kom portrettserier der dødens hodeskalle er med, og ikke minst serien der et par hender sees bak ham, klar til å tramme til rundt halsen hans. Andy Warhol var redd.
Fra serien Selvportrett kvelning 1978. Tilsammen 10 bilder a 40,6 x 33 cm.
En tidskritikk
Andy Warhol var svært opptatt av Edvard Munch. Men mens Munch gikk inn i mennesket selv, holder Warhol seg til overflaten. På denne tiden begynte man også å stille spørsmålstegn ved om det var noe bak overflaten. Kanskje var det til og med slik at overflaten var det eneste man trengte å kjenne ved et menneske? Skulle man kanskje få beholde det andre for seg selv? Slik viser Walhol det overfladiske samfunnet han ser rundt seg, slik andre popkunstnere også gjorde ved å male det dagligdagse som suppebokser, hot-dogs og iskremer og forstørrede tegneserier.
Musikken i programmet
"Up the hill backwards" er laget og fremføres av Warhols venn, David Bowie.
Sendetider
NRK P2 tirsdag 28. juni 2005 kl 19.00 (merk fremskøvet tid!) med reprise onsdag kl 1303 og lørdag 1730.
Copyright Andy Warhol/BONO 2005