Da Andy Palacio kom fra hjemlandet Belize til Nicaragua for å besøke slekta, var det kun hans gamle onkel som fremdeles kunne snakke språket garifuna. Der og da bestemte Andy Palacio seg for å redde en kultur og et språk fra utryddelse i en globalisert verden. Platen ”Wátina” kan være akkurat den vekkeren verden trenger.
Egen kultur og eget språk
I 1635 gikk to slaveskip på grunn ved øya som i dag heter St. Vincent i det østlige Karibia. De overlevende slavene ble møtt av carib- og arawakindianere, og det vokste frem en helt egen afrokaribisk kultur og et språk – garifuna.
Dette samfunnet fikk utvikle seg i forbløffende fred og fordragelighet til engelskmennene 150 år senere fikk det for seg at sånn kunne man ikke ha det! Garifunafolket ble samlet, fraktet tvers over Karibia og sluppet i land på en liten øy utenfor kysten av det som i dag er Honduras. Halvparten døde på turen over, men de 3000 som overlevde reisen, utviklet kulturen videre og kom seg etter hvert over til fastlandet. I dag lever det 250 000 garifunas i Honduras, Nicaragua, Guatemala og særlig i Andy Palacios hjemland, Belize.
Livsoppgave
Det var altså under en reise til slekta i Nicaragua at han oppdaget at hele språket og kulturen holder på å forsvinne. Opplevelsen med onkelen satte Andy Palacio i gang med hans livs store oppgave – å bruke musikken til å gjenreise garifunafolkets historiske og kulturelle selvbevissthet.
Hans nye plate ”Wátina” er ikke hans første, men denne gangen har han brukt flere år på å skrive låter, samle de beste garifunamusikerne i Belize rundt seg, og skaffe seg internasjonal platekontrakt og distribusjon.
Melankoli uten avmakt
Andy Palacios musikk bærer preg av å tilhøre en tradisjon som går mye lenger tilbake enn den karibiske.
Faktisk var musikken fra en annen kultur av rømte slaver, på Kapp Verde-øyene, min første assosiasjon.
Dette sannsynligvis på grunn av den melankolien som alltid springer ut av selve historien til et folk som har blitt omplassert på det mest brutale vis, men også på grunn av de felles kulturelle røtter både garifunakulturen i Karibia og Kapp Verdes atlantiske kreolkultur har i det vestlige Afrika. Dette er lyden av sorg, men ikke avmakt.
Framtidshåp
Først og fremst er det lyden av en artist som har vokst seg opp av undergrunnen, som er klar til å bli tatt på alvor. Den siste sangen på plata, "Ámuñegü", gjør aller sterkest inntrykk, selv om den langt fra er den mest umiddelbare. Den står som et eneste stort spørsmålstegn om framtida:
"Våre forfedre kjempet for å forbli garifuna. Hvorfor skal vi være de som mister kulturen. La oss ikke bli det!" – synger Andy Palacio.
Jeg håper hans egne folk hører ham, og jeg håper også resten av verden gjør det. Man skal kanskje ikke si det, i et balansert nyhetsorgan, men skitt au: Kjøp denne plata.
