Det var en sur og kald ettermiddag før jul i fjor. Jeg satt og redigerte en sak til kveldens sending i NRK Østfold, min arbeidsplass de siste 7 årene. Det var et eller annet feil med varmluft-tilførselen. Jeg hutret. Klokken gikk altfor fort mot deadline. Telefonen ringte. Når man er midt inne i forsøk på å formulere klare, spisse og korte setninger som skal sies i en TV-sak, er det alltid irriterende å bli avbrutt av telefonen. Også denne gangen. Jeg bjeffet et kort - Ja! i røret. Det var redaksjonssjef Anne Ognedal. Hun ba meg komme opp på sitt kontor. Med en gang. Stemmen var mistenkelig blid. Jeg rettet ryggen og gikk opp trappen, trakk pusten og banket på døren. Anne smilte gåtefullt og ba meg finne en stol. Jeg ante uråd, men det var noe med det smilet…
- Har du lyst til å være programleder i Norge Rundt? spurte hun. Det ble stille. Hun så på meg og skakket på hodet. – Er dette en test? tenkte jeg. Ut av munnen min kom et kort - Hva…? Anne sa at jeg selvfølgelig måtte diskutere det med familien før jeg svarte. Da skjønte jeg det var alvor og kjente gåsehuden bre seg. Den kalde, sure ettermiddagen ble til en strand på Hawaii. Etterpå, i redigeringsrommet, gikk det som en lek å få saken ferdig i god tid før tiden.
Tanken på å være programleder i Norge Rundt har et lekende alvor i seg. Det lekende og pirrende er å få lov til å dra rundt i landet og møte levende og kreative mennesker, gå inn i deres territorier, få dem til å åpne seg og male sine historier i klare farger på TV-skjermer i de tusen hjem. Men de tusen kaffekopper må ikke få en klam bismak av tilgjorthet og tull. Her ligger alvoret og utfordringen.
Nå er familien på plass i Bergen. Jeg har fått utdelt nytt nøkkelkort og koder. Formalitetene er på plass. Min redaksjonssjef var modig som sendte den mest rufsete fotsoldaten hun hadde. Så får vi se da, hvor det bærer. Man kan sikte i timevis med et gevær på en blink. Men man vet ikke hvor kula treffer før man trekker av. Jeg gleder meg i ydmykhet.