Fem klassiske lytteopplevelser for høsten 2020

Høsten er motsetningenes årstid. Høsten bringer grøde, dans og beruselse, men også visnende løv, død og tungsinn. Høsten er også den mest musikalske og poetiske av de fire årstidene. Dens aktiviteter, høytider, gleder og sorger har inspirert komponister helt siden middelalderen.

For den som vil dykke ned i høstens mangfoldige stemninger utgjør derfor den klassiske musikken en uuttømmelig kilde. Denne lista gir fem høydepunkter i spennet mellom melankoli og eufori.

Bachs Høstoratorium

• Verk: «Ich will den Kreuzstab gerne tragen»
• Komponist: Johann Sebastian Bach (1685–1750)
• Komponert: oktober 1726

De fleste vet at Johann Sebastian Bach skrev storslagen musikk til kirkeårets største høytider (jul og påske), men hva med høsten?

Det er ingen grunn til bekymring, for Bach har musikk til alle årstider. Som kantor ved Thomaskirken i Leipzig var det Bachs oppgave å sørge for vokalmusikk til gudstjenester gjennom hele kirkeåret, bortsett fra advents- og fastetiden som skulle være fri for musikalske gleder.

Til hver eneste søndag gjennom hele høsten er det dermed en liten håndfull Bachkantater å velge mellom, og blant disse finner vi noe av den aller mest gripende musikken Bach noensinne skrev ned på noter.

En av mine absolutte favoritter er «Ich will den Kreuzstab gerne tragen», skrevet til 20. søndag i Treenighetstiden, som i år faller på 18. oktober.

Kantatens budskap kan enkelt oppsummeres: Livet er en evig vandring, og vi har alle et kors å bære. Men dette korset kan være ekstra tungt om høsten. Ifølge Norsk Helseinformatikk lider 5–10 prosent av oss av høst- og vinterdepresjon.

Blant ekspertrådene finner vi ting som: riktig fokus, gode opplevelser, bruk av sansene og kos innendørs. Denne kantaten skulle i så måte dekke de fleste behov.

Gøy på landet

• Verk: «Der Herbst», fra «Die Jahreszeiten»
• Komponist: Joseph Haydn (1732–1809)
• Komponert: 1799–1801

Den klassiske musikken har en århundrelang tradisjon for musikk som skildrer og feirer høstens stemninger og begivenheter. Innenfor denne tradisjonen er høsten mest av alt bondens og jegerens årstid. Høstens musikk er rustikk, og tar opp i seg elementer fra bondesamfunnets lydverden.

Gjennom mesteparten av menneskets historie har høsten vært tiden hvor man forhåpentligvis høster det man har sådd, og belønnes for sin innsats. Det har i så måte vært en tid for overflod, fest, dans og beruselse. I gammel tid feiret vi høstblot her på berget i tiden rundt høstjevndøgn, mens senere har høsttakkefest blitt en del av den kirkelige liturgien.

Høsten er også storviltjaktens årstid, med dens karakteristiske hundeglam, hesteridning, gjallende hornsignaler, geværskudd og knelende rådyrbukker.

Helt siden middelalderen har komponister utviklet en hel katalog av musikalsk virkemidler for å skildre alle disse ulike aspektene ved høsten. Gjennomgående er elementer av folkedans, bruk av den karakteristiske «galopperende» 6/8-delsrytmen, og ikke minst bruken av de karakteristiske hornsignalene som i eldre tider utgjorde kommunikasjonen når jegerne skulle samkjøre angrepet på et større byttedyr.

Hvis «Høsten» fra Vivaldis «Fire årstider» representerer denne tradisjonens locus classicus, er Haydns høst fra oratoriet «Årstidene» derimot dens ne plus ultra, altså dens uovertrufne høydepunkt. Her finner du alle musikalske dimensjoner ved tradisjonelt høstliv foldet ut i all sin rustikke prakt.

Jeger som bytte

• Verk: «La Chasseur Maudit»
• Komponist: César Franck (1822–90)
• Komponert: 1881–82

For den som foretrekker skumlere høststemninger kan César Francks tonedikt «Den forbannede jeger» være tingen. De tradisjonelle musikalske virkemidlene, som hornsignalene og den galopperende rytmen, er lette å kjenne igjen også her. Men hos Franck får disse etter hvert et grotesk og demonisk uttrykk.

For skogen er som kjent ikke for pyser. Særlig ikke i tiden rundt allehelgensaften, når hekser, demoner og all mulig slags faenskap lurer bak hver eneste busk og knaus.

Fortellingen som fremstilles musikalsk kan kort oppsummeres: En Faust-aktig greve trosser den hellige søndagsfreden og rir hovmodig ut på jakt med kirkeklokkene kimende i det fjerne. Dypt inne skogen tar imidlertid jakten en dramatisk vending: det er nå djevelen som er jegeren, og greven som er byttet. I et voldsomt klimaks av gjallende jakthorn og dundrende kirkeklokker møter greven sin skjebne.

Den vakreste sang på jorden

• Verk: «Der Einsame im Herbst», fra «Das Lied von der Erde»
• Komponist: Gustav Mahler (1860–1911)
• Komponert: 1908–09

Året 1907 brakte død og ulykke inn i Gustav Mahlers liv. Hans eldste datter Putzi døde av skarlagensfeber, og selv ble han diagnostisert med en mindre hjertefeil som han like fullt oppfattet som en dødsdom (han døde fire år senere, 50 år gammel).

I denne desperate situasjonen kom en forunderlig diktsamling med tittelen «Den kinesiske fløyte» til unnsetning. Diktene var angivelig av kinesiske poeter virksomme under Tang-dynastiet, men var oversatt til tysk i flere ledd via fransk, og hadde dermed fjernet seg et godt stykke fra originalversjonene.

Mahler valgte ut sju dikt fra samlingen som tekster til det som skulle bli hans mesterverk: «Das Lied von der Erde», en timelang mellomting mellom symfoni og sangsyklus i seks satser for to sangere og stort orkester.

Verkets langsomme andresats, «Den ensomme om høsten», er en tonesetting av diktet «Lang høstnatt», opprinnelig skrevet av Qian Qi, poet ved det kinesiske hoffet på 700-tallet. Diktet skildrer hvordan gresset og blomstene om høsten dekkes av frost, «som om en kunstner har strødd jadestøv over dem».

Samtidig blir det tydelig at frosten er en metafor for en sjelelig tilstand: «Jeg gråter mye i min ensomhet/høsten dveler for lenge i mitt hjerte/kjærlighetens sol, vil du ikke lenger skinne/ømt for å tørke mine bitre tårer.»

«Der Einsame im Herbst» er en av musikkhistoriens mest gripende skildringer av bunnløs sorg. Den følges opp mot slutten av verket i den halvtimelange avslutningssatsen «Der Abschied», som fortsetter å kretse rundt tanker om naturens skjønnhet, menneskets armod og vårt korte opphold her på jorden.

En enkel sang for alle døde

• Verk: «Cantus in Memoriam Benjamin Britten»
• Komponist: Arvo Pärt (f. 1935)
• Komponert: 1977

Allehelgensdag må være den mest forvirrende av alle kirkelige høytidsdager. Som navnet antyder var dette opprinnelig en festdag for alle helgener (og martyrer), men i den protestantiske og mindre helgendyrkende del av verden ble allehelgensdag etter hvert en dag hvor man minnes alle døde kristne. Katolikker har for sikkerhets skyld en tilsvarende festdag – allesjelersdag – dagen etter allehelgensdag.

Men følg med nå: I Danmark-Norge ble allehelgensdag avskaffet som helligdag ved festdagsreduksjonen i 1770, og flyttet fra 1. november til den første søndagen i november. I liturgien har dagen dermed skilt lag fra den i våre trakter mer nymotens Halloween (fra «All Hallows Even», altså allehelgensaften), som i tråd med amerikansk skikk feires med knask og bram kvelden før 1. november. (Den norske tannlegeforening hadde muligens foretrukket kvelden før norsk allehelgensdag post-1770, som altså er en lørdag.)

Uansett om man følger primstaven, salmeboka eller kjøpmannen er starten av november en fin tid for å minnes de vi er aller mest glad i, og som ikke lenger er blant oss. Her er det mye praktfull musikk å velge i, ikke minst storslagne Requiem av komponister som Mozart, Brahms, Verdi, Berlioz, Britten og haugevis av andre.

Foretrekker man musikk i den mer intime og personlige enden av skalaen kan imidlertid Arvo Pärts forunderlig vakre «Cantus in Memoriam Benjamin Britten» være et fint alternativ.

Pärt var en stor beundrer av sin britiske komponistkollega, som han til sin fortvilelse aldri fikk møte. Han komponerte sin hyllest i 1977, året etter at Britten døde. Det har blitt stående som et av de oftest fremførte klassiske musikkverk komponert de siste 50 åra.

Verket er et tidlig eksempel på det som etter hvert ble Pärts varemerke: den såkalte Tintinnabuli-stilen, som Pärt utviklet med utgangspunkt i blant annet gamle kirkelige sangtradisjoner.

Selv sammenligner Pärt denne stilen med hvitt lys som inneholder hele fargespekteret, hvor lytteren fungerer som prisme. Det er en ren og enkel musikk som rommer mer enn det som møter øret. Slik skaper Pärt et indre rom hvor fargespillet kan stå i kontrast til det høstlige gråværet utenfor vinduet.

Anbefalt videre lesing: