Her får du blant annet historien om boka som gjorde inntrykk på en ung, kvisete og forelsket Knut Hoem. Om kjærlighetslåta Espen Borge liker så godt – den som nedsabler tosomheten. Om kunstutstillingen som Mona Pahle Bjerke husker som både deilig og motbydelig. Og om filmen som ga Birger Vestmo inspirasjon til å lete videre da de romantiske utsiktene virket noe labre. Men aller først, går det an å bli forelsket i en spillfigur?
– Hun var sjokkerende ekte
Spillkritiker Rune Fjeld Olsen om spillet «Cyberpunk 2077»:
Kan man bli forelsket i personer skapt av datagrafikk, kode og stemmeskuespillere? Personlig har jeg alltid avvist dette. Men det var før jeg møtte Panam Palmer i «Cyberpunk 2077». Hun var sjokkerende «ekte» – sommerfuglene i magen likeså.
Etter mange timer med actionfylte oppdrag og gradvis mer romantiske dialogvalg, endte det til slutt med en dampende hyrdestund i en bil.
Jeg rødmet da jeg fortalte kona om min virtuelle affære.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
– En blanding av «The Crown» og «Skam»
Filmkritiker Marte Hedenstad om TV-serien «Young Royals»:
Det svenske tenåringsdramaet «Young Royals» på Netflix kan beskrives som en blanding av «The Crown» og «Skam». Serien setter en nær kjærlighetshistorie i konflikt med en verden der det å opprettholde fasaden betyr alt.
Omtrent ti minutter inn i første episode skjer det noe som gjør at jeg skjønner at dette er en serie som kommer til å treffe meg midt i hjerterota.
Jeg snakker om det lille, myke smilet som bare så vidt krummer munnviken når Wilhelm får øye på solisten i skolekoret. Han med de snille øynene og brune krøllene, som ikke klarer å la være å smile når han synger – Simon.
Det er en umiddelbar følelse av ekthet i dette øyeblikket, som tar meg rett tilbake til følelsen av forelskelse. Og det blir starten på den vakre kjærlighetshistorien som er «Young Royals».
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
– Så ren, så enkel er kjærligheten
Litteraturkritiker Thula Kopreitan om «25. september-diktene»:
For det erfarne hjertet kan forelskelse medbringe en god porsjon frykt. Går det til helvete denne gangen også? Da jeg leste Joakim Kjørsviks nye diktbok i fjor, var forholdet mitt rykende ferskt – og jeg engstelig.
Men diktene manet frem den glovarme, sprengende følelsen av å elske, og redselen kokte bort for en stund. Tenk at du finnes!! Så ren, så enkel er kjærligheten. Det er alt det andre som forkludrer.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
– Kall meg gjerne kald og kynisk
Musikkritiker Espen Borge om låta «The Night Josh Tillman Came To Our Apartment» av Father John Misty:
En av mine favorittlåter om kjærlighet er nedsabling av tosomheten i «The Night Josh Tillman Came To Our Apartment».
Father John Misty skriver så fint om hvordan han gradvis blir mer og mer lei av partneren sin, men likevel blir i forholdet – kanskje av latskap, kanskje av feighet.
Kall meg gjerne kald og kynisk, men noen må se litt på de kjipe sidene ved kjærligheten også.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
– Om kjærlighet i kvisenes tid
Litteraturkritiker Knut Hoem om boka «Om kjærlighet og skygge»:
Sommeren i 1989 hadde jeg fått jobb som dekksgutt på en kjemikalietanker med kurs mot Middelhavet. Jeg var forelsket, trodde jeg, i en jente fra Paradis i Bergen som het Toril. Sykt pen. Kjærligheten ble ikke helt gjengjeldt. Jeg var akkurat den våren (av alle) plaget av akne, altså kviser, og så i egne øyne ikke ut. Det tok noe av selvtilliten. Jeg kunne like gjerne reise til sjøs.
Om bord på båten savnet jeg henne. Resten av mannskapet, stort sett filippinere, fikk se bilde av henne på russekortet, sukket tungt og sa: Slik er sjømannens liv!
Det var da jeg oppdaget skipsbiblioteket og Isabel Allendes «Om kjærlighet og skygge». Det unge paret som forelsker seg, i skyggen av volden og overgrepene begått av regimet til den chilenske diktatoren Augusto Pinochet. Jeg satt på et av de øverste dekkene, tenkte på Toril, og leste til solen gikk ned. I kjølvannet danset delfiner på bølgene.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
– Kunst filtrert gjennom egen forelskelse
Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke om utstillingen «Krefter»:
I slutten av mai 2019 var jeg på jobbreise i Bergen. Glad og innmari forelska. Jeg hadde med meg kjæresten min på jobb. Utstillingen «Krefter» på Kode var siste stopp etter en ganske lang utstillingsrunde. Litt motvillig gikk vi inn i museets mørke. Men der ble vi truffet av en verkskonstellasjon som fikk våren utenfor til å blekne. Det var Torbjørn Kvasbøs røde rørskulptur som buktet seg deilig og motbydelig på samme tid, og Kari Dyrdal pulserende digitale vev «Rødt hav».
FORELSKET: Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke og kjæresten på utstillingen «Krefter» på KODE i Bergen. Dyrdals verk til venstre og Kvasbøs til høyre.
Foto: Privat og KODEJeg assosierer denne verkskonstellasjonen med lidenskap og kjærlighet. Kanskje handler det om hvordan jeg så dem filtrert gjennom min egen forelskelse, eller om det at begge verk hver især er så sanselige og skinnende røde.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
– Jeg ble hodestups forelsket
Filmkritiker Birger Vestmo om filmen «Før soloppgang»:
Jeg så «Før soloppgang» i en periode av livet der de romantiske utsiktene virket labre. Denne filmen ga meg inspirasjon til å lete videre!
Jeg ble hodestups forelsket i amerikanske Jesse (Ethan Hawke) og franske Celine (Julie Delpy), som finner tonen på toget til Wien og blir enige om å tilbringe dagen sammen.
Forelskelsen er uunngåelig, men hva skal skje neste morgen, når de må ta farvel og kanskje aldri se hverandre igjen?
Jeg fikk et akutt behov for å VÆRE Jesse, og drømte om å ha de samme dype samtalene med intime betroelser med en vakker kvinne, gjerne i Wien. Få år senere ble dette en realitet, riktignok ikke i den østerrikske hovedstaden, men med tanken på Jesse og Celine godt plantet i bakhodet.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
– Kjærlighet er hardt arbeid
Teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl om forestillingen «Tid for glede»:
Jeg har aldri skjønt hvorfor kjærligheten skal kulminere i digre rosebuketter og konfektesker på én spesiell dag. Som om kjærligheten er noe sterkere da?
Slik jeg tenker: Kjærlighet er hardt arbeid, kjærlighet er hver dag å omfavne dem man elsker. Ikke minst på de grå dagene.
Men kjærligheten er også en luke. Jeg innså det nylig, hvilket dyp den rommer. Vi er bedt om å være personlige i denne teksten, så: For noen uker siden sendte jeg mitt førstefødte barn i militæret. Det åpnet et dyp i meg, en stor sorg, det lille barnet jeg en gang bar under hjertet mitt dro for å møte verden i vind og snø og helvetesuker. Det skal være slik. Den du elsker, må få være fri. Kjærligheten er også dette sluket av savn.
Vakkert, rett ut fantastisk, er det da at Det Norske Teatret akkurat denne vinteren spiller den mest kjærlighetsfulle forestillingen jeg kan huske å ha sett.
«Tid for glede» ber tilskueren lete etter gleden, etter kjærligheten, i det som finnes akkurat her, akkurat nå. Det er jo der kjærligheten er.
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️
Foto: Sandrew Metronome Video Norge AS, Netflix, Mattis Folkestad/NRK P3, Atria Books, CD Project Red, Kolon forlag, KODE, Pernille Sandberg/Det Norske Teatret.
