Usentimentalt sørgelig

Helt i starten av «Drømmer fra Texaco» ser vi ei sliten folkevognboble pruste og dure seg vei langs E-18. Det er sent på kvelden. Romanens første setninger er slik:

Jenta som forteller er 10 år i det folkevogna med et lite flyttelass bundet på taket stanser utenfor Texaco-stasjonen. Den ligger ute på ei åpen slette et sted sør i landet. Nedenfor, mot sjøen, ligger et smelteverk og produserer arbeidsplasser og gul røyk. Vår forteller heter Rita, søsteren er Linda – ett år yngre, de ser ut som tvillinger.

Faren deres, en omreisende og uberegnelig selger, er død. De har hatt noen andre farserstatninger på prøve, men det har ikke vært bra. Moren deres, Aud, en sterk kvinne i 30-årsalderen, som ikke viker for utfordringer og hardt arbeid, har tatt dem videre. Jentene trenger en far, sier hun. De trenger alle et liv. Det er bare å gyve på, sier hun. Det gjør hun også, men med varme, stil og klokskap – og så mot, da.

Brevveksling

Noen spor her og der antyder at denne bilturen til Texaco finner sted tidlig på 80-tallet, eller kanskje litt før. Dermed har moren og den nye faren – han heter Finn – funnet hverandre på ur-måten; de har skrevet brev til hverandre.

Det to jentene som tumler ut av folkevogna denne kvelden er forberedt på at tingene i livet ikke nødvendigvis varer i det de møter den skjeggete mannen i døråpningen til det som skal bli det nye livet deres. De kan dette med å starte forfra, de er etter hvert svært innstilt på at det skal vare denne gangen. Det skal ikke stå på dem.

Cathrine Evelids tekst går rett inn i en historie der livet selv setter premissene. Ting og hendelser betyr det de betyr – uten at det et øyeblikk fratar teksten dybde. En knust Harley Davidson i en låst garasje på stasjonen, en ung mann i koma og en frisk ved bensinpumpene betyr at to brødre kjørte av veien på samme amerikanske motorsykkel. Spørsmålet er hvordan menneskene håndterer en slik situasjon, en slik belastning. Romanen og Ritas innlevde fortelling, måten karakterene samler innsikt på, gjør inntrykk.

Når det skal bygges en ny familie på restene av to mer eller mindre istykkerslåtte: Lar det seg gjøre å skape røtter der ingen finnes i utgangspunktet?

Når to jenter skal finne veien gjennom et nytt sted, til puberteten og et begynnende tenåringsliv med alt bygdefolkets blikk på seg, også da overbeviser både Evelid og karakterene hennes.

Tilstedeværelse

Den spill levende, usentimentalt sørgelige – ja, barske – fortellingen tar leseren inn til en menneskelig nærhet som ikke uttrykkes med store ord, men med handling og tilstedeværelse. Og: den tar oss ut igjen, til nytt mørke og de som intet godt har i sinne – men uten å at romanen slipper tak i håpet.

Realistisk roman

Cathrine Evelid har skrevet en strengt realistisk roman. Flere elementer i fortellermåte og tilnærming til karakterene kan gi assosiasjoner til amerikansk novelle- og romankunst. Av de nyere navnene kunne Willy Vlautin skrevet en historie som denne. Som sagt: usentimentalt nær, med en hardhet som skyldes karakterenes liv og vilkår, ikke mangel på empati hos forfatter eller forteller.

Om jeg, uten å sammenligne på noen måte skal gi uttrykk for en norsk litterær assosiasjon, så kan det være Per Petterson i bøker som «Jeg nekter» og «Ut å stjæle hester». «Drømmer fra Texaco» er en fin leseropplevelse.