Ved Den Nationale Scene er en av scenene dekket av en stor, grønn plen. Det er slik at du må tråkke rett ut på den for å finne deg en plass å sitte.
Rett ut på noens plen – uten å spørre om lov først. Det kan det fort bli ugrei stemning av.
Hvorfor krangler vi?
Ugrei stemning er ikke akkurat stikkordet for skuespiller Ane Skumsvolls forestilling «Der går grensen!», som nylig hadde urpremiere ved Den Nationale Scene.
For er det en ting Skumsvoll er god på, så er det å se publikum. Blunke, sende små, innforståtte blikk, snakke til dem på bakerste rad. Og by på seg selv. Denne forestillingen har hun skrevet selv, derfor kan hun også tillate seg å gjøre den personlig.
Det som presenteres som en fortelling om tujahekker og ulmende nabokrangler blir dermed like mye en fortelling om den sårbarheten som ligger bakenfor de ofte ugjennomtrengelige konfliktene som kan oppstå i et naboskap.
Tapt paradis
Forestillingen starter med allsang i dette grenselandskapet. Geleidet av «Skolens sangbok», Mads Bergs brune sangsamling for skolen, samt skuespiller Håkon Moe ved pianoet, blir stemningen trivelig. Sangboken sendes rundt, publikum får velge. «Du ska’ få en dag i mårå» runger i hagen når publikum stemmer i.
Men Adam var som kjent ikke lenge i Paradis. Ikke i hagen heller. Så når forestillingen starter med en parodi på en nabotvist, er det lett gjenkjennelige irritasjonsmomenter som dukker opp, skal en tro publikums reaksjoner.
Lat oss rydja og byggja
Det som fort kunne blitt en nabofarse, snus brått av Skumsvolls smarte tekst og snedige oppbygning. Den vender seg mot det dokumentariske, for så å gå over til en dugnad i hagen der publikum må delta og får lønn (drikke) som fortjent.
Akkurat denne dugnaden er et utrolig sjarmerende syn. Og vakkert. For her må man være to for å lempe tujaer og flytte gjerder, og publikum hadde ikke bidratt uten at Skumsvoll hadde fått dem til å føle seg vel i situasjonen først.
Så vender forestillingen igjen, og blir mer personlig. Og her er den ved en kjerne: Hva i mennesket er det som gjør at en krangel med naboen kan bli det mest uoverstigelige i ens liv?
Tiden det tar
Og dette er det «Der går grensen!» egentlig vil handle om. Den går bare noen mer eller mindre nødvendige omveier først. Helheten med alle dens vendinger er smart og fint gjort, men samtidig bruker forestillingen tid på å komme dit det virkelig gløder, inn til det den har på hjertet.
«Der går grensen!» er en forestilling for alle dem som har en tujahekk i sitt liv. Men at det er en forestilling for ungdom, slik det står på teatrets nettsider, det har jeg vanskelig for å forstå. Da bør en ty til andre virkemidler enn «Skolens sangbok» og hekksaks.
