- Direktøren bestemmer

- Jeg er også ekspert, sier direktør Allis Helleland.

Hun stiller seg uforstående til kritikken om at hun mangler kompetanse på samtidskunst.

- Mer erfaren enn de fleste

- Jeg har i over 30 år beskjeftiget meg med samtidskunst, ikke bare dansk samtidskunst, men internasjonal samtidskunst. Vi har hatt mange norske kunstnere på utstilling i Danmark, og andre steder i Europa som jeg har sett, så jeg tror jeg har mer erfaring enn de fleste i å se og arbeide med dette.

Sist helg kjøpte direktøren halve utstillingen, det vil si totalt 64 bilder, fra Unni Askeland. Bildene består av stillbilder fra filmen Casablanca som er kopiert over på lerret, og direktøren brukte 650.000 kroner på innkjøpet.

I Kulturnytt på P2 i morges ble investeringen stemplet som en tabbe.

- En skandale

En av de som reagerer er universitetslektor og anmelder i NRK, Jon Ove Steihaug

- Dette er å bade i klisjeer. Det har null kunstnerisk innhold. Man kan godt si at det er mye dårlig og uinteressant kunst her i verden. Det er ikke oppsiktsvekkende. Det som derimot er oppsiktsvekkende er at Nasjonalmuseet, som kjøper inn så lite samtidskunst, og som har vært så lite interessert i hva som foregår – satser på dette, sier Steihaug.

Han mener investeringen er utrolig.

- Kunstfaglig sett er dette en skandale.

Sjokkerte kunstkjøpere

Kunstsamler Rolf Hoff var, i likhet med et titalls profesjonelle kunstkjøpere Kulturnytt har snakket med, forbausa over Nasjonalmuseets storinnkjøp

- Jeg har sjelden opplevd at norsk kunstliv har vært så samstemt som i denne saken. Alle er forundret. Dette er et sjokkartet innkjøp. Det vil bli mye diskusjon så snart man har fått summet seg litt, sier han.

- Måtte kjøpe bildene

Direktøren konstaterer at det alltid vil være diskusjon om hva som er kvalitet.

- Det vil alltid være delte meninger om de verkene vi kjøper inn. En gang hadde Nasjonalmuseet en innkjøpskomité som ikke ville kjøpe Munch. Han ble utelukket i mange år, inntil det var en direktør som fikk overtalt en privat samler til å gi sin private samling. Derfor har vi den fantastiske samling vi har i dag.

Allis Helleland mener hun måtte kjøpe Askeland fordi det er en del av det norske kunstlivet som Nasjonalmuseet skal dokumentere.

- Vi må samle inn det som er viktigst i kunstlivet i vår egen tid, og legge det til kulturarven. Hele tiden må vi undersøke om våre samlinger er komplette nok- ofte er det enkelte kunstnere som ikke er kjøpt inn, som for eksempel Unni Askeland som har vært på banen i mange år. Hun fører med seg et bilde av norsk kunst, og derfor må vi selvfølgelig ha henne.

- Krever ikke enighet

Allis Helleland synes heller ikke det er galt at hun kjøpte bildene til tross for at Nasjonalmuseets egne fagfolk på samtidskunst sa nei.

- Ofte er det delte meninger, og det kreves ikke konsensus for å foreta et kjøp. Kjøpet av Unni Askelands verker er foregått fullstendig etter disse reglene. Og det som har skjedd på de interne møtene i innkjøpskomiteen nå i helgen, kan jeg ikke referere ut i det offentlige rom.

Det er til sjuende og sist direktøren som bestemmer, mener Helleland.

- Det tror jeg samtlige museumsdirektører i hele verden har som ansvarsområde- det er ikke noe man delegerer ut til demokratisk avstemning.