Knut Faldbakken
Alle elsker en hodeløs kvinne
Gyldendal 2002
Jeg kan godt innrømme at jeg var spent på Knut Faldbakkens debut som kriminalforfatter. Så sent som i et par av nitti-tallsbøkene sine har han – uten å skrive krim – demonstrert at han blant mye annet behersker den underliggende spenningen, følelsesmessige høyspent-konstellasjoner mellom mennesker, som før eller siden må ryke.
Ordinær
Knut Faldbakken blir håndverker og ikke forfatter med årets krim, mener vår anmelder.
Jeg ble skuffet. Ikke fordi «Alle elsker en hodeløs kvinne» er direkte dårlig, den er først og fremst drepende ordinær; mer fordi jeg hadde ventet eller håpet på noe mer fra Faldbakken, en forfatter som skriver fler gode bøker enn det holdningene i ulike litterære laug kan gi inntrykk av.
Det begynner med halshugging av vakker kvinne på Aker Brygge, i lys, tidlig sommerkveld. Mannen som finner det hodeløse legemet heter Peter Mandt, er suspendert fra etterforskerjobben i politiet fordi han kom i skade for å kveste en kollega og kjæreste med bil – i fylla. Ettersom Mandt etterhvert og ulykkeligvis dukker opp hver gang det skjer noe, og et av ofrene dør i hans egen stue, blir han fort førstevalg for folkene på kammeret. Ut av kullisene trer stadig tydeligere frem en gruppe gamle klassekamerater, ganske særlig den mediekjente psykiateren Edvard Abell. Men også Mandts frasuspenderte kollega, hun som ble skadet, Kristin Haga, en av de få politifolkene med hjerneceller nok til ikke å hoppe på justismordet som første og beste løsning.
Savner dybde og finesse
På sett og vis har «Alle elsker en hodeløs kvinne» alle de ingredienser som forventes av en bok i den klassiske politiromanens nærmeste omland. Det som mangler er imidlertid fler personer som ikke er hurtigmalt gjennom sjablonger. Jeg savner virkelig innhold, stil, finesse, særpreg og alt annet som krever innsats utover det rent håndverksmessige. Faldbakken har skrevet en pratete og nokså uinteressant kriminalbok, der hangen til overforklaring antyder at respekten for leseren er glemt igjen et sted på veien.
Det sørgelige er at det kunne vært annerledes – med akkurat det samme plottet. Hadde Faldbakken husket at det er forfatter han er og for eksempel begitt seg inn i akkurat den samme historien fra det første offerets synsvinkel, se, det kunne blitt noe vi ikke har lest før.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2
september 2002