Verden rakner for prins Hamlet. Hva er sant og hva er usant? Hva er spill og hva er virkelighet? Spørsmålene martrer den sårbare prinsen i en forestilling der all verden er en scene.
To valg
Det starter med tåke. Ut av den kommer de åtte skuespillerne, alle iført lilla dressjakker med sort slag, og helt like masker. Alle unntatt en – Hamlet.
Men de er likevel like, for maskene de andre bærer, viser Hamlets ansikt. Når Hamlet ser det, går det et grøss gjennom ham.
Med store øyne og et forpint uttrykk fremføres prinsens første replikk: «Å, berre denne for, for seige kroppen / fekk smelte, tine, løysast opp i dogg».
Anslaget viser to tydelige valg hos regissør Peer Perez Øian: Ved å ta bort skuespillets første scene, der vaktene på slottet ser den avdøde kongens gjenferd, gis hevnmotivet mindre plass. Og maskebruken er med på å vise at iscenesettelse er et viktig stikkord for denne forestillingen.
Dette underbygges også i scenografien, der en enkel og flyttbar liten scene er flittig i bruk. Både i det kjente spillet-i-spillet når teatertruppen kommer til byen, men også i de øvrige spillene som finner sted.
Dødsalvor
Hevnmotivet svekkes, men i stedet trer et alvor inn: Dødens. Hamlet drives av tvil, og tvil er en sterk kraft. Det ene spillet etter det andre avdekkes, og Hamlet går tungt inn i denne granskingen.
Som om han selv har sett døden i hvitøyet. Døden er alvorlig for Hamlet. Tvilen og dødstanken er der fra første stund. Blokhus’ Hamlet er ikke paralysert handlingslammet, men en tenkende tviler. Døden er alvor, livet er ikke en lek. Hevnen er meningsløs, slik den iscenesatte virkeligheten rundt Hamlet også er meningsløs.
For bak står Claudius og Polonius og trekker i tråder for å få det slik de vil. Karakterene ved hoffet er brikker i deres spill. Synd da for dem at å følge spilleregler ikke helt er Hamlets greie.
Ny tekst
I et scenebilde som domineres av en liten scene på en stor blackbox, en fillerye som rød løper, en diskokule som dekorasjon (som byttes ut med kålhode, hjerne og lignende etter behov) iscenesetter de ulike karakterene seg selv.
Kostymene har referanser både til vår samtid og til Shakespeares tid. Dronning Gertruds håroppsats er et nydelig eksempel på de to stilene i kombinasjon, med håret satt opp som flere titalls roser liggende tett inntil hodebunnen.
Og nettopp de ulike referansene står godt til Edvard Hoems gjendikting av skuespillet. Det er noe fint og friskt over Hoems tekst, ordvalg og vendinger som åpner, og replikker som til tider nærmest er taktile.
Spillet utenpå spillet
Spillet går sin gang, båret av Marie Blokhus og Frank Kjosås som Ofelia og Horatio. At Kjosås gestalter både Ofelia og Horatio, er interessant og rører ved identitetstematikken, uten at det nødvendigvis er enkelt å komme til bunns i hva det gjør med stykket.
Men Kjosås veksler godt og skaper to gode karakterer. Det blir som er et spill utenpå spillet. Noen av Kjosås’ rolleskift er helt tydelige på scenen – også dette er et spill.
Astrofysikk
Første del er god, sammenhengende, og har et tydelig Øian-stempel. Andre del oppleves mer oppdelt. Den innledes med en video der Hamlet og Horatio drar med danskeferga til Oslo og gjør det av med reisefølget Rosenkrantz og Guildenstern på veien.
Kan hende et påhitt, men det skjer noe i videoen når Hamlet og Horatio møter den norske astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegaard på bar. De starter en samtale om de store, evige tingene. Om Big Bang, om hva som er bortenfor alt, om hva som skjer når jorda ikke finnes mer. Det setter Hamlets kamp i perspektiv, og det setter både livet og døden i perspektiv.
Der Hamlet går og tviler og kjemper med seg selv, møtes han av Røed Ødegaards bokstavelig talt universelle problemstillinger og konkrete svar på de største gåter. Det blir en fin prat og gir ny energi til forestillingen.
Skjelett
Ikke lenge etter dør Ofelia, og den klassiske graverscenen fremføres som marionetteteater med Vidar Magnussen førende på graveren, denne gangen i skjelett-utgave.
Også dette er en tydelig iscenesettelse, og det fungerer godt, muntert og skremmende på en gang, og på nytt perspektivgivende. Siden er det ikke langt frem til sverdkampen og Hamlets endelikt.
Øian gjør jevnt over en god Hamlet-forestilling, men til tider må en som publikummer forholde seg til mye forskjellig. Det kan være en fin utfordring noen ganger. Starten av videoen bremser forestillingen litt, det samme gjør Hamlet i typisk kvinneundertøy mot slutten av første akt.
Som en påle
Den største av alle klassikere kalles den, William Shakespeares tragedie om Hamlet. Det 400 år gamle teaterstykket slutter ikke å fascinere, og Hamlet-rollen er et lite trofe for en skuespiller.
Marie Blokhus var et godt valg av Øian, hun gjør en svært god Hamlet. Detaljrikt spill og en sterk nerve og tilstedeværelse åpner nye sider ved rollen. Den sårbare, balanserende Hamlet, urolig og intens. Det er rett og slett en sterk prestasjon.
