Noveller om det uavvendelige

«Alice», den tyske forfatteren Judith Hermanns tredje bok på norsk, handler om fem dødsfall. Så har hun altså skrevet en novellesamling om døden? Det er mer nyansert enn som så.

Judith Hermann

Tyske Judith Hermann debuterte i 1998 med novellesamlingen «Sommerhaus, später».

Foto: Ordu Oğuz/Wikimedia Commons

Alle de fem novellene i denne merkverdige samlingen er bygget omkring personen Alice. Novellene har alle mannsnavn som tittel – navnene på fem menn som Alice har hatt en relasjon til på ulike plan, menn hvis død Alice må forholde seg til.

Det diffuse

Hva slags relasjoner det er eller har vært snakk om, er imidlertid mer uklart. Vi aner en tidligere kjæreste, elsker. Vi oppfatter en vesentlig eldre venn, en onkel som tok sitt eget liv før Alice kom til verden, en samboer. I ett tilfelle forblir det også usagt hvem eller hva mannen og Alice har vært for hverandre.

Alice - omslag

Så er Alice selv en diffus person. Ikke slik hun står i og takler situasjoner livet presenterer henne for, ikke for omgivelsene – de få andre som befolker teksten, men for leseren. Sjelden har jeg møtt en protagonist så tynt utmalt som Alice. Hvem hun er, hva hun gjør når det ikke er fritid på et eller annet vis, hvordan hun ser ut? Ingen anelse. I et glimt ser man henne stramme opp en hestehale, i et annet at hun ikke trives på høye hæler. Alderen hennes er også vag. Men; leseren aner en kronologi – en rekkefølge i hendelsene som novellene føyer seg etter. Kanskje har denne kronologien så mye hold i seg at det gir mening å tenke at helheten nærmer seg et romanformat?

Utydelighet som metode

Det er god grunn til å dvele ved utydeligheten. For; ved å viske ut alle de sidene ved sin person – sitt menneske – som ellers er de vi først legger merke til, gjør Judith Hermann Alice til et uhyre presist redskap når det kommer til saken: Å se og forstå de situasjonene disse mennenes bortgang skaper for Alice, de strengt tatt umulige, som allikevel ikke kan velges bort. Alt, mens verden for øvrig steller med sitt. En verden som Hermann, i kontrast til det personlige, gjerne gjengir ned til minste hverdagslige detalj, skarpt og visuelt observert. Slik opplever leseren å stå i begge virkeligheter samtidig: I den store, den som durer i vei der ute og i den trange, nære der tingene er uavvendelige:

«Huset Richard bodde i, lå på høyre side av gaten. Den høyre siden lå i skyggen. Alice så opp mot Richards lukkede vinduer og tenkte, i en seng i et rom i denne leiligheten i dette huset i denne gaten ligger det en jeg kjenner, og dør. Alle de andre gjør noe annet. Å tenke dette var som å si frem et dikt, ord av en annen, ikke noe man kunne forstå».

Små ord

Ikke et sted i denne boken står ordet «følelse», ei heller «sorg» eller «fortvilelse». Jeg trenger neppe si at de er der allikevel. Alle tre. Akkurat som Alices «mestring» er det. Menneskers bortgang i Alices og Judith Hermanns univers befinner seg med andre ord en evighet fra sentimentaliteten og føleriet og lysår fra døden på facebook.

Språk og oversettelse

Judith Hermanns språk er konkret, presist og ukomplisert – tilstedeværende i observasjonene. Selv om det lar seg gjøre å stusse over noen få valg og løsninger av dilemma, formidler Sverre Dahls oversettelse den autentiske stemningen og styrken i denne boken på en fin måte.

Kulturstrøm

  • Mener utbytte er «umusikalsk»

    Kunstnerorganisasjonen Creo etterlyser utbyttebegrensninger for arrangører som mottar koronastøtte. Fem arrangører delte ut til sammen 21 millioner kroner i utbytte i fjor til sine eiere, samtidig som de mottok nesten 50 millioner kroner i støtte fra Staten. Det skriver Klassekampen.

  • Vil lage dramaserie om Bergman

    Alexander Eik og produksjonsselskapet Cinenord vil lage en dramaserie om den svenske regissøren Ingmar Bergman, melder Rushprint. Serien skal utforske de lysere sidene ved filmlegendens personlighet. Eik og Cinenord står også bak NRK-serien «Atlantic Crossing».

    Ingmar Bergman
    Foto: Diether Endlicher / Ap