Gert Nygårdshaug
Afrodites basseng
Cappelen 2003
Den leseren som vil begi seg inn en av Gert Nygårdshaugs bøker, må være forberedt på å legge fra seg en del forventninger allerede ved passering av smussomslaget, for eksempel i omgangen med begrep som rimelighet, sannsynlighet, kronologi, vitenskap og kvasivitenskap, for å nevne noe. Er man imidlertid beredt til å gjøre slike offer, har man gjerne sann svir i vente, som i "Afrodites basseng".
Besynderlig
"Afrodites basseng" er en besynderlig bok, mener Leif Ekle (Foto: Cappelen)
Det er med andre ord ikke til å unngå at jeg må ta i bruk ordet "besynderlig" i omtalen av et Nygårdshaug-produkt. I ordets aller beste forstand, må vite.
Starten i Sahara er som et spark i ansiktet. Samtidig har forstmannen og forskeren Jonar Snefang og den åtte år gamle sønnen Erlan nesten-isolert seg på en seter i fjellet ovenfor Vanndal i Østerdalen. Nede i bygda og i verden forøvrig forgår det såpass mye foruroligende og direkte farlig at Jonar velger ensomheten for seg og gutten.
Helthet, til tross
Det er et klokt valg. For uomgjengelig som vinteren kommer selve Dommen sigende. Det er med andre ord et element av science fiction over "Afrodites basseng", men ikke verre enn at vår venn, den frafalne prost og vanndøl Gotvin Soleng fra fem år tilbake, har fått et ikke ubetydelig bisete i historien. Om enn som gammel, men stadig harrfiskende og klok mann.
Videre introduksjon til handlingen er meningssløs, her må det lesning til. La meg bare slå fast et visst slektskap til "Prost Gotvins geometri". Dessuten har Gert Nygårdshaug denne gangen funnet innskutt plass for den steinglade forfatteren, hvem han nå er, og ikke minst Antoine de Saint Exupéry - flygeren og forfatteren som skrev den vidunderlige boken om Den lille prinsen. Joda, det blir helhet av det, om enn til tross.
Et eneste problem
Språket, det nygårdshaugsk glimrende, er her i fullt monn, den aparte tegnsettingen likeså. Avstanden mellom de ulike punktum er så vidt jeg kan bedømme ikke blitt kortere, mens semikolon fortsatt holder fanen høyt.
Det eneste problemet jeg kan klare å pirke frem, er det faktum at all undring, morskap og overgivelse underveis bidrar sterkt til å ta brodden av den gamle skremselsfavoritten Dommedag eller den ultimate terror. Dét var muligens ikke forfatterens hensikt?
Av Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, mandag 22. september 2003