HØR:
Jazz og filosofi i New York 1933-48, del 2.
Kulturdiagnosen
Adorno elsket musikk. Han trodde lenge at musikken skulle bli hans livsvalg, men han fikk venner som dyttet ham inn i filosofien – og der ble han. Tidlig på trettitallet ble tyske filosofer oppmerksomme på Karl Marx ungdomsskrifter, tekster om økonomisk filosofi og den «Tyske Ideologi». Det er her Marx «setter Hegel på bena» når han påstår at det er produksjonsforholdene (basis) som påvirker åndslivet (overbygningen) i et samfunn, ikke slik Hegel tenkte – at det er «Ånden» som styrer produksjonsforholdene.
I dag regner de fleste med at denne problemstillingen om «hvor kommer våre tanker og holdninger fra?», basis eller overbygning; - i beste fall kan brukes som sysselsettingstiltak for filosofer som ikke har noe å ta seg til. Men på 1930-tallet tolket filosofene Marx ungdomsverker som retinigsgivende på en svært sentral måte: Kunsten skal reflektere og overskride produksjonsforholdene – og vise veien til et «ekte» (Ubeskadiget) liv.
Denne måten å tenke på tildeler kunstverket et «overskridende potensial». Et sted «inne» i kunstverk av det riktige slaget ligger det revolusjonerende erfaring og venter på å bli erkjent av den som utsetter seg for kunstverket. Musikk, maleri og litteratur av et bestemt slag er i stand til å hensette publikum i en ny tilstand – en tilstand av erkjennende og handlingsdrivende frihet. Kunst av rette sorten kan tenkes å være ei «dødslinje for den undertrykkende kapitalismen». Problemet er at jo nærmere man kommer forståelsen av det «riktige» kunstverket – desto mindre har Adorno å si. Man må ta ham på ordet: «Det finnes kunst med et revolusjonært og frigjørende potensial» - og så håpe det beste.
Massekulturen er det jævligste
Adorno og Frankfurterskolen har (med rette) blitt kritiserte for å være en gammelmodig, romantisk elitefilosofi, utkledt som neomarxisme. Det som egentlig opptok frankfurterskolens tenkere er ikke at kapitalisten undertrykker massene – men at massene ikke liker den «riktige» kulturen. Massene liker Beatles og James Bond – ikke Samuel Becket og Anton Webern.
Onde tunger vil gjerne legge vekt på leddet «furte» i Frank-furter-skolen: De furtet fordi kapitalistene hadde «klart det»: Forført massene på en så avansert måte at massene kjente seg glade og i god stemning når der hørte og danset «The Lindy Hop» til Cab Calloways orkester på «The Cotton Club» noen kvartaler nord for Columbiauniversitetet i New York.
F-skalaen, eller hvorfor folk blir nazister
Denne filosofien hadde Adorno med seg i bagasjen da han kom til New York i 1938. Han hadde håpet å kunne «overvintre» i nazityskland under Hitler, ute av stand som han var, til å tenke seg at nazistene ville bry seg om en familie av jødisk herkomst som hadde tjent Tyskland i flere hundre år. Han fikk etablert seg sammen med Max Horkheimer, Erich Fromm og flere andre kjenninger fra tyskland ved Columbiauniversitetet på vestsiden av Central Park og her begynte arbeidet med et annet grunnleggende spørsmål:
Hva kunne det komme av at tyskerne, dette folk av diktere og tenkere, lot seg forføre av en vulgær talekunstner som Adolf Hitler og pøblene som arbeidet for ham? Sammen med Else Frenkel-Brunswick og Daniel J. Levinson medvirket Adorno i arbeidet med en diger spørreundersøkelse for å kartlegge det sosialpsykologiske grunnlaget for antisemittisme og autoritære tilbøyeligheter. Det ferdige arbeidet ble publisert i 1950 under overskrifta «Den autoritære personlighet».
Her presenteres for første gang den såkalte « » et spørreskjema designet for å avsløre om den utspurte har et «fascistisk sinnelag». Du kan jo prøve selv, og se hvor du havner.
Musikken
Knut Borge presenterer to klassiske eksempler på jazz som ble skapt og framført i New York i 1935-6. Nedenfor har jeg lagt lenker til nettstedet AMG, der du finner alt av musikkopplysninger, musikere, innspillinger et cetera. Vi blir glade for spørsmål og kommentarer fra dere som hører på Studio Sokrates eller leser disse nettsidene. Send en e-post til Studio Sokrates – og la oss høre hva dere tenker.
1: – Red Norvo Paul Whitemans orkester
2: – Gene Krupas orkester.
Studio Sokrates i New York: Kari Opdahl, Lars Nilsen og Knut Borge på 46. gate, oktober 2007
