NRK Meny
Normal

Abstraksjonens blomstringstid

Frodig og energisk presentasjon av norsk modernisme.

NOR Komposisjon

SOMMERUTSTILLING: Nasjonalgalleriets sommerutstilling tar for seg en abstrakte kunstens storhetstid med utgangs­punkt i noen sentrale aktører knyttet til Norge.

Foto: Morten Thorkildsen / Gundersen, Gunnar S.

Det er babarisk å skrive poesi etter Auschwitz, hevdet den innflytelsesrike, tyske filosofen Theodor W. Adorno. Hans verdensberømte uttalelse har også vært brukt som en forklaring på hvorfor den visuelle kunsten i etterkrigstiden så aktivt søkte seg bort fra det realitetsnære og fortellende, det poetiske og romantiske, og skapte seg en egen non-figurativ virkelighet. Etterkrigsmennesket grep abstraksjonen begjærlig som en ny, budløs forkynnelse.

NOR Trestamme

ABSTRAKT: Trestamme, 1962 av Knut Rumohr.

Foto: Rumohr, Knut

Abstraksjonens blomstringstid

Også i Norge gjorde disse impulsene seg gjeldende. 50-tallet var det store kamptiåret, da skikkelser som Ingen Sitter, Jakob Weidemann, Aase Texmon Rygh og Arnold Haukeland kjempet med nebb og klør for å skape en alminnelig aksept for et non-figurativt formspråk. På 60-tallet hadde imidlertid den abstrakte kunsten fått et solid fotfeste på den norske kunstscenen. Og det er denne perioden, (nærmere bestemt fra 1957 til 1975) Nasjonalmuseet fokuserer på i sin nye utstilling; «Rom for abstraksjon».

Bredde og mangfold

Utstillingen feirer den norske modernismens blomstringstid, og har som siktemål å vise det enorme mangfolde som finnes innenfor det norsk abstraksjon. I utstillingen gjør vi en vandring fra blant annet Gunnar S. Gunnersens klare, renskårne konkretistiske abstraksjoner, via Jakob Weidemanns sanselige og naturlyriske arbeider, til et mer eksplosivt og følelsesladet abstrakt formspråk.

Her kan publikum virkelig fråtse i heftige form – og fargekombinasjoner. Et mektig Weidemann-maleri der rødt, blått og grønt flyter i hverandre og skaper flotte kontraster, er stemt opp mot en mindre og knallrød versjon av Arnold Haukelands kjente, monumentale uteskulptur «Dynamikk». Vi finner også en Inger Sitter-komposisjon som er preget av heftige penselstrøk og dissonerende fargeklanger, som skingrende gult og rosa.

In the Picture

FRODIG OG ENERGISK: In the Picture, Inger Sitter

Foto: Børre Høstland / Sitter, Inger

Kunst i det offentlige rom

Utstillingen er inndelt i temaer, og ett av temaene er «Abstraksjon og arkitektur». Her fokuseres det på kunst i det offentlige rom. I denne avdelingen fremheves flere ulike prosjekter blant annet Odd Tandbergs flotte utformingen av de arkitektoniske parkelementer i Hydroparken på Skillebekk i Oslo.

Også de folkekjære skulpturene til Arnold Haukeland blir viet en plass her. I denne avdlingen får vi stifte et nærmere bekjentskap med kunsten i den istykkerbombede og mye omdiskuterte Høyblokka til arkitekt Erling Viksjø.

Gjennom fotografier kan vi studere blant annet de gjennomutsmykket trappeløpene med fantastiske, abstrakte, stedsspesifikke arbeider av kunstnere som blant annet Inger Sitter og Carl Nesjar. Her blir det tydelig hvor nær dialogen var mellom arkitekt og kunstnere, og hvilken god og riktig avgjørelse det er at man har valgt å verne denne unike bygningen.

Former og farger som rytmer og klanger

Mange av de store modernistene både i og utenfor Norge ønsket å skape uttrykk som fungerte på samme måte som musikk. Tanken var at former og farger skulle berøre og fenge som var det klanger, toner og rytmer. Denne musikalske kvaliteten gir det abstrakte noe tidløst, som gjør at den appellerer til oss også i dag.

Da sommervarmen satte inn

VARM ABSTRAKSJON: Da sommervarmen satte inn, 1968 av Irma Salo Jæger.

Foto: Morten Thorkildsen / Irma Salo Jæger

Symbolet for den nye tid

På 60-tallet var det abstraksjonen selve bilde på en ny, fremskrittsvennlig tid, det var symbolet for det dynamiske, demokratisk moderne mennseket. I dag ser vi ikke på det non-figurative som et bilde på vår egen tid, men som knyttet til en nær, men likefullt historisk epoke, som definitivt er forbi.

En lakmustest

Rom for abstraksjon er en samlingsutstilling (der de kun har supplert med noen ganske få innlån). Det er alltid spennende å evaluerer denne typen utstilling. Har man klart å skape noe interessant ut av verk man allerede har, uten de helt store budsjetter til rådighet?

Jeg tenker alltid på samlingsutstillingen som en liten lakmustest for en kurator. Og denne lakmustesten synes jeg Øystein Ustvedt og Vibeke Wallan Hansen har bestått her. De har valgt en enkel, men spennende tematikk, og har skapt en meget interessant og faglig solid utstilling, med et helt spekter av fantastisk flotte arbeider.

Mellom to stoler

Det ville bli helt feil å omtale denne generasjonen som glemt eller bortgjemt, da de fleste av kunstnerne som vises i utstillingen har vunnet en stor berømmelse og har vært gjenstand for massiv oppmerksomhet. Likevel er det noe hjemløst over dem.

I en årrekke har de falt litt mellom to stoler, eller rettere sagt, to museer. De er ikke lenger en del av samtiden, og hører følgelig ikke hjemme på Museet for Samtidskunst, men formelt sett sortrer disse kunstnerne heller under Nasjonalgalleriets ansvarsområde. Men da det helt klart er her i avdeling for eldre og moderne kunst at den norske modernismen hører hjemme, er jeg så glad for at man nettopp har valgt Nasjonalgalleriet som visningsarena for denne utstillingen.