Anmeldt av Jon Rognlien
Foer er en ung (1977), amerikansk suksessforfatter, som allerede før han hadde utgitt sin første bok var utropt til geni. Av ham har vi på norsk tidligere fått romanene «Alt blir klart og betydelig» (2003), og «Ekstremt høyt og utrolig nært» (2006).
Når han nå skriver om å spise dyr, er det et forsøk på å speile sin egen vei fra ubevisst altetende («omnivor») til kritisk vegetarianer. Han forteller mye om sin egen kronglete navigering gjennom alle sjatteringer av standpunkter omkring kjøttkonsum, og han gjør gang på gang et poeng ut av at det ble nødvendig for ham å komme til klarhet da han fikk sitt første barn. Nå var han blitt nødt til å ha et standpunkt på vegne av barnet om hva som skulle spises.
En rasende bannbulle
«Å spise dyr» er en blanding av essay og reportasje, der forfatteren tar leseren med til ulike former for dyreoppdrett, snakker med bønder, dyrevernsaktivister og slaktere, og reflekterer over bransjen og verdens tilstand mer generelt. Det er skremmende beskrivelser vi får av hvordan kalkuner, kyllinger og griser blir drevet fram med en slags maksimal kynisme, utelukkende utfra utsiktene til å tjene mest mulig penger. Det er vondt å tro på alt Foer beskriver – ekte vondt. Kanskje særlig fraværet av reelle kontrollrutiner og industriens makt over regelverket, er ille å høre om. Dyreindustrien er en stor skam, og den er i voldsom vekst. Foer er også innom fiskeindustrien, men her går han ikke i dybden. Likevel: ille er det også der.
Dette er viktige emner, men hva slags bok er det Foer har skrevet?
Det er en brannfakkel, en rasende bannbulle, en oppfordring til leseren om å endre sin livsførsel. Teksten har en noe irriterende, snusfornuftig ungdommelighet i sin argumentasjon – en slags påståelig idealisme som ikke åpner opp for flertydighet og dybder i menneskenes vilje til irrasjonalitet.
Det er som om han hele tiden vil trøste seg selv med at fornuften må seire og at opplysning er veien å gå. Forbrukermakt skal stoppe dyremisbruket.
Men åssen er det her?
Nå skal det også sies at han fortløpende stiller spørsmål ved om dette faktisk er nok, men svaret hans er – slik det er på spørsmålet om vegetarianismens fortrinn – egentlig gitt. Spørsmålene står dermed igjen som retoriske, som et middel til å drive argumentasjonen framover, og ikke som egentlig åpne problemstillinger. Slik er det kanskje som oftest i denne typen essayistiske traktater, bare at det i denne boka er mindre skjult enn vanlig.
Boka er tenkt og skrevet i en amerikansk kontekst, der forholdene i mangt er annerledes enn her i Norge og Europa. Dette er også bokas største defekt: den treffer oss ikke slik den er ment å treffe sine lesere. Vi ville ha trengt en slik bok om norske forhold.
Det er hvilken prosent av norsk dyreoppdrett som er industriell, vi trenger å vite. Det er hvilke regler som gjelder her, hvordan norske slakterier fungerer og hva som skjer med norsk kumøkk og piss vi må få greie på. For det er lite grunn til å tro at alt er så innmari bra her til lands, selv om vi er vant til å tro det. Jovisst går det norske husdyr ute på beite – men julas billige svineribbe, åssen ble den produsert?
Å si det som det er
Dette fører i sin tur til et spørsmål til bokbransjen: Når det kommer en sånn bok, er det da så relevant å oversette den? Ville det ikke vært bedre å be en norsk, undersøkende essayist om å foreta en analog analyse av hjemlige forhold? Stille de samme spørsmålene her hjemme? For slik måtte bokas hensikt i større grad bli oppfylt.
Selv om Foer igjen og igjen insisterer på at han har et åpent sinn og ikke vil fordømme, er boka når det kommer til stykket hardkokt propaganda for et kjøttfritt kosthold. Denne doble agendaen gjør at boka hele tiden trenger å rettferdiggjøre seg selv, og det blir noe slitsomt for leseren. Kanskje det skyldes at den er skrevet i en amerikansk kontekst, og at det kan være mye enklere på vårt kontinent å bare si det som det er, si hva man mener, uten hele tiden å bringe til torgs all verdens begrunnelser for at det er mulig å si sånt.