- Endel av disse tingene er vanskelige å svelge. Humoren gir leserne rom til å puste, sier Camilla Gibb, som har mottatt ovasjoner for sin roman "Et uvedkommende liv", som også er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker:
- Du skal sette latteren i halsen. Hva skulle du ellers gjøre, når du leser om to små barn - en lillebror og en storesøster - som mister far i en slags galskap og mor i total alkoholisme?
Å ha hverandre
De to søsknene Emma og Blue blir tette som tvillinger, for i det hele tatt å ha noen. De tar seg av hverandre. Dette er historien om de to søskenenes oppvekst, og om hvordan de vokser fra hverandre.
Når en arkitekt ikke lenger kan se tre dimensjoner, men bare to, har han et problem. Det er det som skjer med faren til Emma og Blue. Han mister jobben, og vettet. Eller kanskje han rett og slett er ond?
- Jeg vil ikke gi ham en diagnose. Ond? Handlingene hans er skadelige, destruktive. Men ondskap? Jeg vet ikke, sier Camilla Gibb, som ikke syntes det var vanskelig å skape denne faren:
- Jeg kan jo vitterlig forestille meg en person som kan skade deg, særlig når du er et lite forsvarsløst barn. Det skal ikke så mye til, som en skulle tro, for å ødelegge en liten sjel.
Humoren et pustehull
Men hvordan kan hun skildre tragedien med så mye humor?
- Humoren kommer med det tragiske. Jeg prøver ikke for enhver pris å være morsom. Men å være morsom tillater meg å ha en viss avstand til det forferdelige. Det gir pusterom.
Hun har gjort det før, Camilla Gibb. Også hennes første bok, "Ord uten lyd", handlet om barn. Om et barn som hadde det vondt, men som overlevde, på et eller annet vis.
- Jeg liker å skrive om barn. De møter verden for første gang, de er morsomme og sårbare. Og så betyr de håp. All ondskap eller galskap som verden påfører dem, det kan jo hende at de klarer seg unna den? Min bok ER grusom, men håpet ligger der likevel: De knekkes ikke, disse barna. De overlever, tross alt.
Kulturbeitet, NRK P2, april 2003