Utdrag fra foredraget:
Hvor mye kan vi egentlig vite om hvordan andre mennesker har det, om de som lever bortenfor eller utenfor vår daglige horisont? Kan jeg som menneske plassere meg i en annens sko og på den måten bedre forstå hennes erfaringer, hennes glede og smerte? Mange føler nok at de i empatisk opptreden overfor folk som står dem nær, har noe av denne forståelsen. Men hva med vilt fremmede?
Günter Wallraff
De journalistene eller forfatterne jeg skal reflektere over her, gikk utenfor den slagne landeveien for å kartlegge andres liv og skjebner. De skiftet identitet. De tok på seg helseskadelig arbeid, de forandret hud- og øyenfarge. En av dem ble nesten voldtatt, en annen ble prøvekanin for den kjemiske industrien. Og alle ble de berømte da de vendte tilbake til sine tidligere identiteter. Men hva lærte de egentlig da de befant seg i den Andres posisjon? Eller kan vi se på disse eksperimentene som en form for avlæring, velegnet for de privilegerte?
Litteraturviteren Gayatri Spivak sier at starten på en etisk relasjon til den Andre er å gjøre en spesiell form for hjemmelekse. Den består i å avlære seg privilegier. Bakteppet hennes er århundrers kolonialisme, og dagens verden der stemmene til de fattige og avmektige oftest blir overhørt. Som absolutt praksis er denne typen avlæring vanskelig å tenke seg. Men jeg tolker oppfordringen til Spivak som en midlertidig avvisning av den privilegerte tilværelsen mange vanligvis tar for gitt, kombinert med en vilje til å erfare hvordan det er å leve som mindre privilegert. Da utsetter en seg for flere farer; blant annet den å forandre seg selv.
Jack London
Journalister har eksperimentert på denne måten i mer enn hundre år, ved å ikle seg en annen identitet, vanligvis skikkelsen til en som står langt under dem i samfunnet. Disse eksperimentene kan variere. Noen individer endret hudfarge, for eksempel John Howard Griffin og Grace Halsell i USA, som tilsynelatende ble afroamerikanere. Günter Wallraff tok identiteten Ali, tyrkisk innvandrer, i Tyskland. Den svenske reporteren Esther Blenda Nordström tok jobb som tjenestepike på en gård i 1914, og forfatteren Jack London vandret rundt som løsarbeider og bostedsløs i Londons East End for hundre år siden. Deres erfaringer fra andre virkeligheter ble trykt i aviser og bøker.
Denne typen reportasjearbeid har fått mange navn: rollereportasje, deltakende reportasje, antiautoritær aksjonskunst. I svensk reportasjeteori er det blitt kalt den vanskeligste men også den mest spennende av alle journalistiske sjanger.
Diskusjonen rundt denne typen journalistikk har ofte kretset rundt det etiske aspektet ved forstillelsen, ved at en reporter (eller forfatter) utgir seg for å være en annen, og dermed baserer arbeidet sitt på en løgn om seg selv. Denne debatten er viktig, men her vil jeg konsentrere meg om andre spørsmål: Hvilke motiver drev rollereporterne til eksperimentene? Og hva er følgene av denne typen journalistikk – for journalistene og for de andre, de som blir oppsøkt av den forkledde reporteren?
De reporterne jeg nevner her, har alle som en praktisert sin rolle i mer enn en måned. Så vidt jeg kjenner til finnes ingen slike norske eksempler. Tradisjonen kan følges tilbake til både Tyskland og USA i annen halvdel av det nittende århundret. Chicagoskolen i sosiologi hadde professorer som sendte studentene ut for å bo i slummen og sanke informasjon de ellers aldri ville fått tilgang til. I Tyskland og Østerrike tok reportere arbeid i industrien, og klarte på den måten å rapportere fra innsiden om groteske arbeidsforhold. I dag er den mest kjente representanten for denne typen rollereportasje Günter Wallraff, og navnet hans har skapt verbet ‘å wallraffe’, litt ufortjent, siden denne typen reportasje var oppdaget lenge før han ble født.
Grace Halsell
Hvorfor gikk noen reportere til så drastiske skritt? Den amerikanske journalisten Grace Halsell, beskriver i boken “Soul Sister" fra 1969 hvordan hun ved hjelp av pigmentmedisin forandret hudfarge fra hvit til svart, slik at hun kunne gli naturlig inn i New York-bydelen Harlem. Hun skriver at hun ønsket å fortelle en historie om hvor like vi alle er. "Og jeg ville gjøre det direkte, via personlig erfaring, slik at jeg kunne føle dette fellesskapet og kommunisere det videre til andre."
Denne erklæringen antyder tre motiver som henger sammen. For det første en vilje til å fremme universalistiske perspektiver, om alle menneskers likeverd. I 1960-tallets USA var dette fremdeles et kontroversielt synspunkt. Det andre er trangen til personlig erfaring. Hun erkjente at det å komme nær den Andre i et segregert USA var vanskelig for en hvit privilegert person. For det tredje regnet Halsell med at denne erfaringen skulle gi henne en unik autoritet overfor leserne, i hovedsak hvite mennesker. Med sine erfaringer kunne hun gi dem en snarvei til den afroamerikanske virkeligheten - kanskje fjerne noe av lesernes skepsis.
Hør hele foredraget torsdag 27. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 29. mars kl. 7.03 i P2!
Elisabeth Eide
f.1950, dr. art og cand philol., er førsteamanuensis ved journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo. Hun er også forfatter og profilert journalist med bl.a. Afghanistan som spesialfelt. Utgitt bl.a.: fire romaner ("Til Kabul faller" 1994, "Utviklingens hjul" 1997, "Der mørket leker med tiden" 1998 og "Skyteskiven" 2000), "Down there and up there, Europe's Others" (i "Norwegian Feature Stories" 2002). Hun har også vært medredaktør for bl.a. "Narrespeil. Kjønn, sex og medier" (2000), "De der nede - reportasjer utenfor allfarvei" (2001), "Krigens retorikk" (2002).
