"Ofte går hun sammen med ei venninne, begge snakker like fort som de går. De skravler og skravler og skravler og ser ut som om de tror de styrer verden, men det gjør de ikke.
Elisabeth Sørensen slurver med sikkerheten. Hun lar nøkkelen stikke ut under blomsterpotta og det burde hun ikke, så lenge hun har en juvel å passe på. Det er det Regine er, en juvel". (s.60)
I "Vingetyven" lar Tove Nilsen disse to komme til orde i annethvert kapittel: Henry Finnsen, som langsomt nærmer seg ungjenta Regine, og Elisabeth, nyskilt forlagsredaktør som midt i livet har seg selv å tenke på. Handlingen foregår i løpet av én ettermiddag og kveld, med lange tilbakeblikk på oppvekst og barndom fra begge fortellerne.
Nære oppvekstskildringer
Dette er hun god til, Tove Nilsen. Vi får konkrete bilder av 60-tallets TV-kos, fedre som vasker bil, mødre som lager terteskjell med fiskepudding og landgang. Og dessuten en antydning om at noe kanskje er gått tapt med vår tids verdensvanthet og ironiske distanse til mellomkrigsgenerasjonens nøysomhet. Godt observert og varsomt beskrevet.
Allerede fra første setning blir vi forberedt på at noe ubehagelig skal skje. Henry venter på Regine, som han mener han "fortjener". Regine er intetanende bekymringsløs, mens moren får stadig flere bekymringer, over eksmannen som mistror henne, over den nye kjæresten som ikke ringer og dessuten en vemmelig ukjent som sender slibrige meldinger på mobilen.
Forutsigbart
Jeg får assosiasjoner til Ian Mc Ewan, både til "Kjærlighet ved første blikk", der en mann blir forfulgt av en mentalt ustabil beundrer, og til "Lørdag", der en familie må verge seg i sitt eget hjem for en voldelig inntrenger. Men der McEwan er nervedirrende uhyggelig, blir det mer hverdagslig småprat hos Tove Nilsen.
Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Settingen er jo skummel nok. Det kan være at persontegningene er for stereotype. Den potensielle overgriperen har hatt en tøff oppvekst, der den rikeste gutten i klassen var den fremste av mobberne. Regine er vakker som bare 15-årige jenter kan være det, moralsk ansvarlig og real. Moren er småpludrete og sytete, opptatt av sin nye kjæreste, av dyptpløyende vinkvelder med venninner og ikke minst av kiloene som helst ikke skal strømme på når trange kjoler skal passe.
Kloen kan kvesses
Akkurat her finner jeg fin ironi, ellers er det lite humor i historien, og det er synd, for det kunne satt de litt pretensiøse hverdagsfilosoferingene i relieff. En forfatter med Tove Nilsens rutine og fartstid kunne strammet skruen ytterligere for å unngå det forutsigbare.
Tove Nilsen skriver muntlig og bruker tydelige bilder. Men alt er ikke like vellykket. For eksempel sier Elisabeth: "Jeg må for all del ikke vekke Regine. Jeg vet ikke hva han kan finne på hvis hun kommer ned. Faktumet går kaldt gjennom kroppen" ( s. 241)
Tittelen "Vingetyven" er derimot svært passende. Henry kler seg ut som fuglekikker for å holde oppsikt med Regine langs Østensjøvannet. For fuglene utgjør han ingen trussel, det blir han imidlertid for Regine og hennes frihet. Hun kan risikere å få vingene stekket.
