Noen forfattere behersker den kunst det er å fortelle triste historier i stort alvor – samtidig som verken leser eller forfatter (vil jeg tro da) kan bare seg for et lite smil – det være seg muntert eller vemodig. Roy Jacobsen er en av disse forfatterne.
60-tall. Nå igjen??
”Vidunderbarn” er enda en bok om oppvekst i 60-tallets Norge og sosialdemokratiets totale glansalder. Ikke alle disse bøkene klarer å overbevise om at vi trenger dem. ”Vidunderbarn” forsvarer imidlertid sin plass uten problemer.
Boken foregår tidlig i tiåret, med start i 1961. Fremdeles ligger etterkrigstiden og femtiårenes lydige fremtidstro over drabantbyen som effektiv stemningsregulator. Byggingen av blokkene ved Årvoll - de vi allerede kjenner fra ”Seierherrene”s Traverveien - er godt i gang; de første allerede overtatt av beboerne. I treer´n bor Finn og moren hans; de er med andre ord naboer av Rogern og hans familie, uten at vi ser nevneverdig til dem denne gangen. Andre bipersoner har imidlertid sin plass i begge bøkene.
Leieboer og lillesøster
Finn og mor har det godt, svært godt, om vi skal tro Finn – til tross for at far er død: en veltilpasset gutt, riktignok ikke like veltilpasset som jentene over gangen, men flink på skolen og klarer seg godt. Men så var det denne oppussingen.For å få råd til tapet, bokreol og avdragene til Bokreditt, blir det ene soverommet til hybel og en leieboer kommer inn i livet. Mor er ikke bare enke, hun er en tøffing, som tar det som kommer og tåler det, selv om det ser svart ut i blant.
Den største skrellen skjer imidlertid idet den lille halvsøsteren kommer. Ikke bare har Finns far, mors eks, hatt et forhold etter at det ble slutt med mor; Finn har en søster på seks som heter Linda og skal bo hos dem.
Dialoger som bærer
Det er lenge siden ”Seierherrene”, men jeg blir gjerne minnet om Jacobsens fint levende dialoger, måten de får gjenkjennelige personer til å stå opp og ut av teksten på, stilsikkert plassert i de språklige nyansene denne dialekten krever, avhengig av alder, rang og interessefellesskap. Og; der dialogene er muntlige og dialektnære, er Jacobsens fortellende prosa stilren, korrekt og varm på samme tid.
Til det siste poenget bidrar også at fortellerstemmen – Finns, altså – forteller fra den voksnes ståsted. Med andre ord; Fortelleren Finn har så vel ettertanken som refleksjonen og hukommelsen å hjelpe seg med. Eller med Kierkegaard; livet leves forlengs, men forstås baklengs.
Konkret og skarpt
Sammenlignet med ”Seierherrene”s tilnærmingsmåte, er dette et fragment av den samme virkeligheten – en nærstudie av en alternativ linje i teksten fra 1991. Med sine drøyt 250 sider er den også forbilledlig konkretisert og fokusert i fortellingen om barndom som en vanskelig ting. I denne utgaven møter arbeiderbarnet ikke bare fremgang og lykke, rød solnedgang og sammen-er-vi-sterke.
Her er overgrep, mishandling, barnets angstridde tvil; er man god nok, er man elsket? Men også gleden over vennskap, lek, en lang sommer og å lære noe nytt, beherske og vokse.
I nærheten av denne tematikken finnes også en annen, mindre tydelig uttalt, men ikke mindre interessant, for ikke å si sannferdig tematikk: Der ”Seierherrene” nærmer seg arbeiderromantikken, idealiseringen – nær sagt også idylliseringen – er ”Vidunderbarn” tuftet på en realisme som er varm og kritisk på samme tid, mindre mytebekreftende enn forgjengeren.
Barndom
”Vidunderbarn” er en uvanlig fin barndomsskildring – tryggheten som barnlig selvfølge og trussel når den utfordres – om rett og galt som ikke alltid er størrelser lette håndterte for en storebror med ansvarsfølelse og lojalitet; en storebror som nokså hardhendt må lære at samfunnet ikke alltid har rett og ikke alltid har individet som sitt viktigste fokus.
Dermed viser den oss også at kravet om likhet i blant kan være det motsatte av rettferdighet.
