Alice Munro
"Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap"
Gyldendal 2004
Oversatt av Kia Halling
Denne boka, med tittel som en overlesset mellomfagsoppgave i sosiologi, er Alice Munros fjerde novellesamling på norsk. Om tittelen er klønete, er resten såre god litteratur.
Usentimentalt og friskt
Alice Munro
I tittelnovellen møter vi Johanna, en ensom og nøktern kvinne, som etter en kjærlighetsløs barndom går praktisk og handlekraftig til verks for å finne lykke og trygghet. Det er mange slike usentimentale skikkelser i Munros kvinneunivers. Hvert unike menneskes strev for å finne en identitet og en verdighet er i det hele tatt et kjernetema i disse tekstene. Kritikerne har sagt om forfatteren at hun er en mester til å la leseren få oppleve det alminnelige med ny innsikt og friskt blikk. Det er jeg enig i.
Gammelmodig
Men Munro nøyer seg ikke med innlevende personskildring. Novellene hennes er detaljrike, med omstendelige miljø-og naturskildringer, og handlingen kan ofte strekke seg over lange tidsrom og livshistorier. Dette gjør at de i en viss forstand føles gammelmodige. Det er ikke så vanlig med tekstrike noveller i våre dager. Men Munros historier er lagt til så vel trettiåra, som seksti- og åttiåra. Derfor kan lesere som minnes den såkalte kvinnelitteraturen i syttiåras moderne likestillingsvekkelse, lett få assosiasjoner tilbake gjennom å lese Munros noveller.
Ikke lettvint
Det er imidlertid ikke spor av moralisme eller lettvint politisk propaganda i Alice Munros kvinneskildringer. Men mennene er utvilsomt utstyrt med flere usympatiske trekk, og virker mindre tilpasningsdyktige enn kvinnene. Kvinnene vokser gjennom motgang til ny erkjennelse og livsdyktighet. Men de gjør det ikke som triviallitterære heltinner, ved mirakuløse sprang og uforklarlig indre storhet. Det er forfatterens evne til å la oss oppleve menneskelivets vanlige dilemmaer på en ny måte, som gjør denne novellesamlingen til kunst.
Unni Hveem
Boktilsynet, NRK P2
onsdag 3. mars 2004