Regi: Aksel Hennie
Foto: John Andreas Andersen
Manus: Aksel Hennie
Genre: Drama
Skuespillere: Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Bjørn Floberg, Liv Bernhoft Osa, Espen Juul Kristiansen m. fl.
Av Helen de Bellis/Eline Lindhjem
Et av de få ømme, omsorgsfulle øyeblikkene i filmen er der hovedpersonen David, forklarer reglene til kortspillet UNO for lillebroren som lider av Downs syndrom.
Filmen UNO er en fortelling fra de harde guttas univers. Mannfolk med lite hår og tunge halsbånd, med mer muskelmasse enn uttrykksevne, som løser problemene med knytteneven.
Umoden 25 åring
David er en ganske umoden 25 åring som ter seg som en tenåring. Han krangler med mor, men bekymrer seg for far som er alvorlig syk. Han pumper jern på Jarles gym. Eieren der er en hardhaus med kriminelle, kontakter og en sønn som roter seg katastrofalt bort blant pakistanske kjetringer.
Politiet ransaker trenings-studioet og finner dop. David blir arrestert og bryter æreskodeksen. Han tyster på de andre, rett og slett for å slippe ut fordi far ligger for døden på sykehuset. Den slags gjør man ikke ustraffet.
Bestekameraten svikter ham og verre. Han får en livsfarlig og blodtørstig gjeng pakistanske torpedoer i hælene. Som truer både ham og familien.
Lojalitet
Filmen handler om lojalitet, om å finne mot til å stå alene og om modningsprosessen hos en ung mann.
Aksel Hennie har skrevet manus, regisert og spiller hovedrollen. Det kan være er risikabel seilas. ”Uno” er langt fra havariet. Den fikk gode kritikker under filmfestivalen i Haugesund.
Men jeg greier ikke helt å stemme i jubel-koret. Historien og personene engasjerte meg svært lite. Det virker som om regissøren Aksel Hennie lar skuespilleren Hennie få boltre seg hemningsløst.Mange ganger effektfult andre ganger sklir det ut.
Bjørn Floberg leverer en iskald og farlig småkjeltring. Nicolai Cleve Broch er overbevisende som den veke og feige bestekameraten. Som storbydrama med gangster-elementer ble UNO litt for svak, vag og litt for ufarlig. Og ganske gledesløs.