NRK Meny
Normal

Trollkvinnen fra Firenze

Salman Rushdie er framleis oppteken av dei store spørsmåla rundt religionens rolle og forholdet mellom aust og vest. Hans nyaste roman er viktig, men utmattande.

Salman Rushdie
Foto: SHAUN CURRY / AFP

Dette er utan tvil ein viktig roman, samtidig som den set lesaren på store prøver. Denne kritikar sit att med ein viss ambivalens etter endt lesing.

Ingen kan skape magi av realitetar og gje innsikter i form av eventyr som Rushdie, men av og til - og spesielt i dei seinare romanane hans - kjem det noko maskinelt over historiene: Dei går og går og kjem aldri til døra. Eg blir usikker på om det sit nokon og styrer det heile, eller om alt ansvaret er lagt over på den etterkvart utmatta lesaren. Denne kjensla oppstår om lag halvvegs i ”Trollkvinnen fra Firenze”, etter ein ekstraordinært god start. Kjære Rushdie, du må stoppe historiene i tide!

Debatt og splid

Det opnar med at ein eventyrar reiser som blindpassasjer frå Firenze til Sikri i India for å fortelje keisaren at han sit på løyndommar som kan få imperiet hans til å vakle.

Vi er på 1500-talet, og tankar om at individet kan ta eigne val i alle spørsmål - inkludert dei religiøse - blir diskutert i begge byar, ikkje minst hjå den indiske keisar Akbar, som har invitert teologar og filosofar til å drøfte desse radikale ideane i teltet ”Den nye tilbedelse”. Ein treng ikkje mykje fantasi for å sjå at parallellane til vår eiga samtid er mange, påfallande og neppe tilfeldige.

”Inne i teltet lå deltagerne tilbakelent på tepper og skråputer, fordelt på to leirer, Vanndrikkerne og Vinelskerne, som var vendt rett mot hverandre, på hver sin side av en midtgang, som var tom, om man så bort fra stolen til keiseren og hans gjest. Manqul-partiet omfattet de religiøse tenkerne og mystikerne, som bare drakk vann, mens deres opponenter, ma’qul, lovpriste den rene filosofi og vitenskap og helte i seg vin dagen lang.(…) Diskusjonens bølger gikk høyt, i så umåteholdne vendinger (”Feite spyttslikker!” – ”Trøtte termitt!”) at keiseren grep seg selv i å undres på hvordan en slik splid noensinne kunne føre til den harmoni han strebet etter. Var frihet virkelig veien til samhold, eller var kaos det uunngåelige resultatet?”

Udødelege løgner

Akbar meiner at det er mennesket som har skapt Gud og ikkje omvendt, men han fryktar det er uråd å avskape han når han først er skapt. Det same gjeld denne sjarlatanen frå Firenze: det ligg ei makt i orda hans anten dei er sanne eller løgner.

Dermed er vi i fint driv, ordets makt er formidabel og uomgjengeleg, Sikri og Firenze er eksotiske stader for kvarandre, individets rettar skaper kaos for tradisjonalistane i både aust og vest, det er vittig og klokt, men så skal denne blindpassasjeren fortelje si historie og det må han gjere med kløkt så han ikkje misser hovudet bokstavleg talt.

Han tek omveg på omveg i beste 1001natt-stil og vi blir slept med gjennom fleire verdsdelar i hælane på den vedunderleg vakre og svikefulle prinsesse Qara, langs vegen møter vi eit monstrøst persongalleri der alle har fleire namn.

Det er formidabelt, det er kunnskapsmetta, det er imponerande, og kan hende Rushdie meiner det må såpass mykje til for å dokumentere kor tronge kår det er for fornuft og forsoning i ei verd full av løgn, splid og overtru. Men for romanen fører det til noko nær kollaps.