"The other hand" er en skrekkelig roman. Brutal. Voldsom. Ja, boken er skrekkelig, men den er god.
Fra Nigeria med håp
Vi møter den nigerianske ungjenta Little Bee - det er i alle fall kallenavnet hun får - på et asylmotak i Sør-England. Hvordan er hun kommet dit? Og hvilke muligheter har hun i det engelske samfunnet? Sakte får vi beskrevet veien frem og den er rystende.
Det velstående engelske ekteparet Sarah og Andrew var et par år tidligere på tur til Nigeria, for om mulig gi nytt liv til et ekteskap i nedoverbakke. En dag de har beveget seg utenfor hotellets trygge og lukseriøse nærområde, møter de to jenter på vill flukt fra en gruppe menn med tunge macheter. De har akkurat utslettet landsbyen til jentene, nå skal vitnene tilintetgjøres. Andrew og Sarah blir stilt overfor et umulig valg. Hvor mye er de selv villige til å ofre for å redde jentene?
Stemmer fra hver sin verden
Romanen har to jeg-fortellere. Den ene er Little Bee, den andre er Sarah. To kvinner med helt ulike forutsetninger for et lykkelig liv. Bees språk er billedrikt, originalt, hun skildrer alt hun kunne fortalt "the girls back home" om - og de ville aldri trodd henne. Sarah er tilknappet britisk, kjølig og stram, men varm når det gjelder.
"The other hand" er en fortelling om mot og feighet, om svik, og ikke minst om viljen til å overleve.
Noen vil kalle dette underholdningslitteratur. Og romanen har flere av underholdningsromanens grep: spenning, dramatikk, kjærlighet, død. Jeg vil si at boken er mer enn som så. Chris Cleave greier å hente frem et individ, et ansikt, i strømmen av krigsrammede flyktninger. Han gjør politiske konflikter langt borte viktige for oss, her og nå. Og han skildrer svakhet og mot på en måte som kan få alle til å gå i seg selv: Hva ville jeg gjort? Hvor er min samvittighet?
Språklig sikker
Tittelen er talende på engelsk. Den henspeiler på en konkret hånd, men også på uttrykket "on the other hand", på den andre siden, og er det noe denne boken gjør, så er det nettopp å flytte et hvitt, europeisk blikk over på den andre siden. Tematisk kan boken minne om Sara Johnsens "White Man", en roman som også fletter sammen hvitt og svart, rik og fattig, kvinne og mann på en besnærende måte.
Visst er det dystert. Visst kan det synes håpløst. Men Cleave skriver også humoristisk, ikke minst når han viser de ulike måtene å betrakte verden på. Bees overraskende betrakninger, som alltid er praktisk fundert, setter Sarahs hverdag i et dypere perspektiv.
Rent språklig vil jeg anbefale å lese boken på engelsk, siden det engelske språket nettopp blir en overlevelses-faktor i fortellingen. Forøvrig er jeg ikke i tvil om at også den norske utgaven, oversatt av Guro Dimmen, vil få mange engasjerte lesere.
