Papirvegger - John Ajvide Lindqvist

John Ajvide Lindqvist skapte en ny litterær sjanger i Sverige, da han lot vampyrer bebo en søvnig svensk drabantby i romansuksessen ”La den rette komme inn”. I hans andre bok vandret levende døde rundt i et Stockholm av i dag. I sin tredje bok ”Papirvegger” skriver Lindqvist sine monstre inn i ni kortere fortellinger. Det lykkes han ikke like godt med.

Mange science fiction og fantasy-forfattere blir ofte oppgitt når lesere påstår at deres romaner handler om fremtiden. God science fiction, sier de da gjerne, er fortellinger om våre liv her og nå. De er bare fortalt med andre midler.

Når John Ajvide Linqvist i sin første roman plasserte vampyrer i drabantbyen Blackeberg nord for Stockholm maktet han på strålende vis å la vampyrene fungere som bilder på et fornuftsbasert sosialdemokrati som ikke klarte å gjøre sine innbyggere lykkelige i blokkleilighetene sine.

Mindre format

I sin siste bok med tittelen Paprivegger opererer Lindqvist i et mindre format. Den samfunnsmessige brede fortellingen er erstattet med noen tette nærbilder av en rekke outsidere, som av ulike grunner sliter med å finne kjærlighet. Hovedpersonen i den første novellen heter Tina. Hun er toller med en overnaturlig evne til å avsløre smuglere. Hun er så brannskadet etter et lynnedslag at hun ikke kan velge menn fra øverste hylle.

Novellene til Lindqvist begynner gjerne som dette med et møte med et menneske vi får sympati for, men så, så drar han det ut i det fantastiske. Tina gror for eksempel på seg en penis når hun trenger det som mest. I en annen novelle blir en mann dratt ned i et toalett av et slangeaktig monster.

Irriterende avbrudd

Men der hvor Lindqvist i romanene møysommelig bygger opp sine velkjente storbyunivers, så ramler skjelettene litt brått ut av skapet i novellene. Ofte opplever jeg dem bare som irriterende avbrudd i det som begynner som gode, realistiske fortellinger fra dagens Sverige.

Enten så framstår Lindqvist sin horrorrealisme ikke så frisk lenger, eller så er det novelleformen som er problemet. Jeg håper på det siste.