Av Susanne Moen Stephansen
Det startet da Astrid Høgevold var 12 år og skulle begynne på ungdomsskolen. I de første stegene på veien fra barn til voksen skjedde det noe. I redselen for hva voksenlivet skulle bringe av krav, utrygghet og alenehet inngår Astrid Høgevold allianse med det vonde i seg.
Djevelen er navnet hun gir det. En sterk kraft som pisker henne rundt og forteller henne at hun må bli bedre, må løpe, må bli tynn. Tynnere enn de aller tynneste. Bli bare ben. Perfekt. Ved å bli ingenting kunne hun bli noe, skriver hun. For hun er en dritt. Hatet av alle. Det er djevelen i henne som mener dette. Djevelen som er hun, som er anoreksien.
Tar flest liv
Anoreksi er den psykiske lidelsen som tar flest liv i Norge i dag. Etter å ha blitt med inn i Astrid Høgevolds hode og lest hennes gjenopplevelse av de seks årene hun var syk, fra hun var 12 år og nesten helt opp til skrivetidspunktet, forstår vi bedre hvorfor.
Dette handler ikke om slanking og skjønnhetsidealer. Det handler om alvorlig sykdom, om en flinkhet og et ønske om kontroll som går over i vrangforestillinger, paranoia og til slutt et ønske om bare å forsvinne, om å dø.
Høgevold var kritisk undervektig i flere år og forsøkte å ta livet av seg flere ganger. Under periodene hun var tvangsinnlagt på Ungdomspsykiatrisk klinikk lengtet hun etter det, men ble forhindret. Utenfor prøvde hun to ganger, men ble reddet.
Modig forfatter
Det skal mot til for å utlevere sine innerste tanker – og kamper – på den måten Høgevold her gjør. Syke, forvirrede og paradoksale samtaler med seg selv gjengir hun, i et heseblesende, intenst språk som gjør at vi nærmest kjenner på kroppen hvor jævlig det må ha vært:
” Kaloriene var klare. Klare til angrep. Klare til å ta fra meg kontrollen sammen med fiendene mine […] Jeg hadde ingen pappa, jeg hadde bare enda en maktsyk lege som ville at hele verden skulle hate meg. Jeg kunne ikke skylde på hatet, jeg kunne bare skylde på meg selv. Men jeg var et offer for kaloriangrep, og det fortjente jeg ikke, for det fortjente ikke djevelen. Djevelen fortjente å vinne.” (side 65)
Her er Høgevold for første gang tvangsinnlagt på sykehus, båret dit av sin far. Foran seg har hun flere år med kamp inne i sitt eget hode mot kalorier som svever i luften, fiender i behandlingsapparatet som vil lure henne og foreldre som elsket, men hatet henne.
Terapeutisk?
Hun lar oss ta del i det. Hvorfor? Hvorfor skriver hun dette nå, under ett år etter at hun har greid å bli fysisk frisk og enda jobber med å bli helt frisk psykisk?
Ifølge forlagene får de ukentlig inn terapeutiske tekster, tekster som er produkter av at noen som har opplevd noe vondt skriver seg gjennom det, som bearbeiding, som selvhjelp. Mange har sterke historier å fortelle. Men de fleste blir ikke utgitt, og bør ikke utgis, ifølge forlagene.
Jeg vil anta at Astrid Høgevolds tekst er en av disse terapeutiske tekstene. At hun har skrevet for å bearbeide. For å sortere tankene. Det er flott. Men her er mer.
For hvilken evne til å beskrive det ubeskrivelige! Til å bruke språkets struktur og rytme til å formidle tankenes irrasjonalitet, til å bruke metaforer, dialoger og andre litterære virkemidler, slik at vi lesere virkelig føler at vi kommer på innsiden, kommer inn i anorektikerens hode og forstår mer.
Fra innsiden
Alle som er i kontakt med ungdom som har tegn på ha anoreksi, bør lese denne boka. Det samme bør de som er rammet. Og selvsagt alle som ønsker å forstå hva den dreier seg om, denne mystiske sykdommen. Sett fra innsiden.
Astrid Høgevold er 18 år. Seks av dem har hun mistet til sykdom. Allikevel skriver hun som om hun ikke har gjort annet. Det er ikke perfekt. Heldigvis. Jeg skjønner godt at forlaget har valgt å gi henne ut.