På nokon bøker merkar du det med ein gong at her har du ein forfattar som veit kva han driv med, og som har eit stoff og ei formuleringsevne som hukar tak i deg. ”Nattarbeid” er ei slik bok. Topol gjer det ikkje nødvendigvis enkelt for lesaren, han flyttar oss rundt frå person til person, han er inne i fantasiar og overtruer og politisk historie og katastrofar i fortid og samtid. Men om ein ikkje krev å forstå akkurat kvar ein er til eikvar tid og heller let seg rive med, så byr romanen på ei uvanleg og dramatisk, ja til tider hjarteskjerande historie. Og humoristisk. Her er Ondra, 13 år, og Lillebror som er mørkeredd.
Jáchym Topol: ”Nattarbeid”. Omsett til norsk av Kristin Sofie Kilsti. Bokvennen forlag 2007
Foto: Bokvennen forlag”Ondra pleide å skremme ham før de sovnet. De hadde sengene i et hjørne med hodene mot hverandre. Om kvelden var Lillebror redd for å lukke øynene og ville at Ondra skulle holde ham i hånda. En gang hadde Lillebror sagt til Ondra: Jeg er veldig glad for at du er her. Hvorfor det? Fordi jeg kan holde deg i hånda. Men det er da ikke hånda mi! Lillebror hadde begynt å hylskrike, han var ikke til å trøste. Ondra måtte skru på lyset, flytte på skapet og stolene for å vise Lillebror at det ikke var noen der.” (s 13)
Nattlege syslar
Dette er historia om Ondra og Lillebror og forskarfaren og den alkoholiserte mora. Men året er 1968, og når sovjetiske tanks rullar inn i gatene, blir gutane sendt til landsbyen der far kom frå. Der er dei lokale gutane så nifse og fulle av forakt for Prahagutar, at Ondra blir meir skremt av dei enn av tanks.
Så blir det ei historie om livet i ein landsby, ikkje minst om alt som skjer på natta i denne landsbyen. Jentene hoppar over bål for å halde seg unge og vakre, gutane har hemmelege forbund med skremmande rituale, sigøynarane stel grisungar, mennene i byen juler sigøynarane, og det hemmelege politiet stikk seg fram overalt. Kort sagt: her er det kjønnsliv, politikk, etniske konfliktar og død og mørker i ei uvanleg blanding. Og dei gamle bestemødrene, som har vore ute ein vinterdag før, dei veit kva som skjer når russarane kjem:
”Russerne? Jo, det sier jeg, kjære naboer, at dem trenger ingen å fortelle å fortelle meg noe om. Da de besatte landet vårt etter krigen, kom de straks til herr Frantla i prestegården. På veggen så de et bilde av den hellige Jesus Kristus, og så skjøt de i stykket toalettet. Jo, russerne kjenner vi!” (s 230)
Noko som verkeleg røskar
Humoren er av det mørke og lett absurde slaget, slik den også er i litteratur frå same område av verda frå den tida då Aust-Europa fanst på det politiske kartet. No er Tsjekkia ein del av Sentral-Europa, men denne mørke tonen, dette at ein aldri veit akkurat kva som er i gjære og kven som opptrer i forkledning, talar dobbeltale eller som lyttar bak døra, den er heldigvis ikkje borte frå litteraturen, sjølv om det politiske systemet har endra seg.
Topol er i eit stort og godt postkommunistisk forfattarselskap, som norske lesarar med sans for litteratur som verkeleg røskar, ville hatt glede av.