Tidligere NRK-journalist Syed Mujahid Ali hadde et interessant innlegg i Aftenposten for noen dager siden. I forbindelse med mislykket demonstasjon mot terrorisme i Oslo, snakker han om imamenes "dobbeltmoral” og spør hvordan de kan representere muslimer i Norge.
- Ansatt for å lede bønn
Ali påpeker at "imam" på arabisk betyr leder, men i islamsk sammenheng settes det store krav for å oppnå denne tittelen.
- Ingen av de såkalte norske imamene har disse egenskapene sier Mujahid Ali. - De er ansatt for å lede bønn, punktum.
Ja, helt riktig. Men hvordan kunne "bønneledere" bli samfunnsledere og talsmenn for muslimske innvandrere i Norge? Hvordan fikk de sin autoritet og ble lansert i Norge som ledere i det hele tatt?
Historisk betinget
Man må tilbake til slutten av 70-tallet for å finne ut det. Innvandrere i Norge ble da organisert som nasjonale "arbeiderforeninger", under paraplyorganisasjonen Fremmedarbeiderforeningen, FAF.
Samfunnsinteresserte studenter og arbeidere og morsmålslærere brukte sin fritid og gjorde sin innsats i den demokratiske utviklingen for å lette alle de kulturelle og sosiale konfliktene som oppstod.
Mulig å bli hørt
Demokratiske prosesser ble satt i gang, mennesker som aldri hadde sjansen til å bidra med noe i sitt hjemland fikk tilgang til å bli hørt og bruke sin stemme til å velge sine ledere.
Jeg husker all kursvirksomheten som gjorde den tyrkiske arbeiderforeningen i Oslo til en av de mest aktive fritidsorganisasjoner i hele Norge. Lederne var demokratiske valgte mennesker som innvandret hit.
Bodde gratis og fikk støtte
På 80-tallet dukket det opp "imamer" fra land som Tyrkia og Pakistan, med støtte fra konservative krefter i miljøene. De fikk arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, og fikk godt betalt av konservative partier i sine hjemland med støtte fra Saudi-Arabia for å gjennomføre dette.
I tillegg kunne de bo gratis i Norge med støtte fra lokale trossamfunn, og heve støtte fra kommunale ordninger fordi de underviste barn og ungdom i Koranen i foreningslokaler og moskeer.
Splittet miljø
I løpet av tre-fire år ble det lille tyrkiske samfunnet i Oslo delt opp i tre forskjellig trossamfunn, de fulgte sine "ansatte" imamer og glemte alt som het integrering og demokratisk samfunnsorganisering.
Foreninger ble kaféhus, rett ved siden av moskeen. Samfunnsengasjerte sjeler som kjempet for integrering ble stemplet som "kommunister", eller fikk klar beskjed fra sine bedriftsledere om "å ikke engasjere seg" i politikk.
Norsk politi fulgte utviklingen med Argus-øyne og ransaket studenthybler på Bjerke og Kringsjå basert på useriøse rykter og angiveri fra religiøse krefter blant innvandrere. Utviklingen i det pakistanske miljøet var slett ikke annerledes.
Får overdreven respekt
Norske medier og lokale politiske ledere har også gjort sitt til å heve "norske imamer" til samfunnsledere ved å vise overdreven respekt og honnør. Slik får bønneledere en nesten "hellig mann"-status og blir gitt ufortjent makt uten å ha pip peiling på politisk utvikling i storsamfunnet de lever i, sosiale eller språkmessige kunnskaper som er nødvendige for en slik lederfunksjon.
Er der rart at de nå trekker seg fra samfunnsmessig viktige markeringer, eller demonstasjoner mot terrorisme? Norske politikere bør ikke være overrasket over den minimale deltakelsen nå. Spesielt kommunale politikere bør veldig lett skjønne grunnen til dette. Sistemann som skal pekes på er den vanlige muslimen ute på gata.
