– Jeg sitter alltid på bussen og tenker «Hva slags hemmeligheter har du?»

– Jeg har kanskje skrevet 1200 dikt som jeg har kokt ned til de 60 som er i boken, så det har vært en enorm arbeidsprosess, sier Østreng.

Vi sitter i et stillerom hos Bymiljøetaten i Oslo; en uvanlig setting for et forfatterintervju. Her jobber den nybakte poeten som kommunikasjonsrådgiver.

«Jeg elsker feil person og jeg gjør det på feil måte»

Det var for tre år siden at den nå 46 år gamle Østreng ga seg hen til poesien, da hun kom over Dagbladets nettsatsing «Diktkammeret».

– Jeg sendte inn noen forsøk og fikk mye respons. Etter hvert ble skrivingen veldig, veldig viktig. Jeg skrev hele tiden, hver eneste dag.

Resultatet er diktsamlingen Om hvor langt det er til Ullern, som kommer ut i disse dager. Tittelen viser ikke bare til Oslo-bydelen.

– Det begynte som et sted, men etter hvert ble Ullern et mål på avstand; et bilde på det som er uoppnåelig, det som er vanskelig, men som man kjemper for å nå fram til, enten det er et menneske, en tilstand eller en situasjon, forklarer Østreng.

Boken er blitt beskrevet som «Fortellende dikt om de kantene av livet ingen deler på Facebook». Selv passer poeten på å understreke at «dette med Facebook ikke er så viktig».

– Mitt inntrykk er at vi prøver å vise fram den beste siden av oss selv, og det er ikke noe galt med det, det gjør vi jo i alle steder vi eksponerer oss: på jobben, i familieselskaper og med venner.

– Men det er ikke mange som står fram og sier «Jeg gjør noe som bryter med alle normer» eller «Jeg elsker feil person og jeg gjør det på feil måte, men jeg gjør det allikevel og her er jeg». Det er ikke mange som har det motet.

Dikter om sex med fremmede i skogen

Det er to mennesker vi møter i Østrengs diktsamling. Poeten forteller at det ikke var plass til flere.

– Jo mer man vikler seg inn i ting som er hemmelige og tabubelagt, jo færre mennesker er det naturlig å omgi seg med. Sånn er vi vel laget: hvis vi er i noe som vi vet ikke er helt riktig, vil vi ikke at andre skal se inn. Derfor er det bare én som forteller og én hun forteller om.

Fortellerstemmen i Østrengs diktsamling er en kvinne som har et forhold til en gift mann.

– For meg er dette en sterk kjærlighetshistorie; alle sidene ved det. Skyggesiden også.

– Kanskje mest skyggesiden?

– Ja, kanskje mest skyggesiden.

Et dikt som Østreng selv mener oppsummerer de andre diktene i samlingen, heter «Svartskog».

– Det er et dikt som viser hvor knyttet disse to menneskene er. Noen følelser er såpass sterke at de gjør at man bryter grenser og gjør ting som kanskje virker destruktive hvis de blir sett utenfra. Samtidig er det noe positivt i den relasjonen, noe som binder dem sammen.

– Hvilken skyggeside ved dette forholdet er det vi møter her?

– Det handler om dominans og underkastelse av seksuell karakter, om å leve ut en fantasi. Det er mange som har fantasier om for eksempel å ha sex med fremmede i skogen, men som ikke gjør det. Noe av det jeg ville vise med dette og andre dikt, er at når en relasjon er så hemmelig og ukorrigert utenfra, er det lett å bryte grensene. Da kan den type fantasier tas ut i virkeligheten.

– Samtidig ville jeg vise nærheten mellom dem: Det å sove sammen og føle at man hører sammen, sier hun.

Tenkte på hvordan diktene ville bli oppfattet

Som poet er Østreng opptatt av det som skjer under overflaten eller bak fasaden; det vi ikke viser fram til andre.

– Jeg har alltid vært fascinert av ansikter, jeg sitter alltid på bussen og tenker «Hva slags hemmeligheter har du? Og kan du se hvilke hemmeligheter jeg har?».

Før boken kom ut, skrev Østreng i sin blogg at hun tenkte mye på hvordan diktene ville bli oppfattet, spesielt av venner og familie.

– Jeg bruker mye av meg selv i diktene. Jeg er snart 50 år gammel, og det er mye jeg har erfart, lest og tenkt. Jeg har møtt mange sterke mennesker. Jeg ville skrive om det å elske betingelsesløst og uten forbehold, de sterkeste kreftene i oss.

Hun synes likevel ikke at det er noe poeng i å lete etter poeten i diktene.

– I begynnelsen skrev jeg rett ut fra det jeg opplevde, men etter hvert begynte diktene å få et eget liv. Jeg begynte å lete etter ting jeg trengte for å fortelle historien.

– Karakteren i boken kan være meg og det kan være deg, det kan være hvem som helst av oss. Jeg skriver egentlig om helt vanlige ting som vi går og bærer med oss.

• Les også: Skildrer stormfullt forhold mellom to kvinner
• Les også: Bokdebut om forhold med mindreårig