Himmelstormeren

Engasjement. Sosial samvittighet. Mot. Det er mange merkelapper man kunne satt på Ellisif Wessel. Overklasskvinnen som brukte sitt liv til å kjempe for de svakeste i samfunnet. Kvinnen som til tider var for radikal for sitt eget - og sakens - beste.

I romanen "Himmelstormeren" forteller Cecilie Enger om hennes liv. Det er blitt en sterk historie, og etter min mening kommer forfatteren godt fra oppgaven som kombinert biograf og historieforteller.

Lumsk genre

Biografiske romaner er en vanskelig genre. Hvor går grensen mellom fakta og fiksjon, hvor stor frihet har forfatteren til selv å dikte? Denne høsten har flere forfattere måttet stille seg disse spørsmålene. Nå nylig har Vibeke Løkkeberg skapt debatt med sin roman "Allierte", der hun skildrer navngitte nordmenn i Bergen under 2. verdenskrig. Ikke alle er enig i hennes versjon av historien. Margit Walsø ga tidligere i høst ut boken "Kjære Voltaire" som handler om vitenskapskvinnen Emilie du Chatelet. Hun var den franske filosofen Voltaires elskerinne. Det er selvfølgelig mer sannsynlig at Vibeke Løkkeberg skulle få diskusjon omkring sin bok, siden den ligger så nært i historie. Men uansett: Når man skriver om virkelige personer, må forfatteren vurdere ulike fremgangsmåter. Hvor viktig er biografisk korrekthet? Kan man dikte inn hendelser som ikke har funnet sted? Kan man tillegge navngitte, faktiske personer handlinger de aldri har begått?

Cecilie Enger har hatt en god hånd med historien om Ellisif Wessel, en av Norges første og ikke minst mest markante fagforeningskvinner. Hun bruker mye faktisk materiale, dikt og utdrag fra artikler Ellisif Wessel har skrevet, og siterer fra samtidens avisdebatt og skriverier mot henne. De historiske fakta stemmer, så vidt jeg kan se. Samtidig dikter hun seg inn i Ellisifs hode, tenker hennes tanker og begrunner dermed hennes valg. Dette er ryddig gjort. Enger faller ikke for freistelsen til å intimisere og overdramatisere. Så er da også Ellisif Wessels livshistorie dramatisk nok.

Fra borgerskap til arbeiderklasse

Ellisif Müller ble født inn i en rik familie i 1866, vokste opp på Dovre, og ble sendt til Kristiania for å gå på skole som 16-åring. Der forelsket hun seg i sin fetter Andreas Wessel, og giftet seg med ham. Det å gifte seg med sin egen fetter var ikke helt greit på slutten av 1800-tallet heller - og det var så sterkt imot morens vilje at hun la seg syk under bryllupet og nektet å komme. Siden skrev hun ikke ett personlig brev til datteren; kontakten gikk gjennom faren, som stod Ellisif svært nær.

Sammen med Andreas dro Ellisif til Kirkenes. Han fikk jobb som distrikstlege der, hun så for seg en fremtid som mor for en stor barneflokk. Slik skulle det ikke gå. For Ellisif mistet tre nesten fullvoksne barn i mors liv, og den ene sønnen som ble født, døde bare elleve måneder gammel. Den behandlingen Ellisif fikk fra presten da hun mistet barna, de måtte begraves utenfor kirkegården fordi de ikke var døpt, var nok medvirkende til hennes intense motvilje mot kirken og presteskapet senere i livet.

Til å begynne med var Ellisif medhjelper når mannen var på sykebesøk. Hun skrev dikt og notater om den store fattigdommen hun så overalt. Etter hvert ble hun en ivrig amatørfotograf, og dokumenterte hverdagsliv i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet. Flere av bildene hennes er utgitt i boken "Du ber om mit fotografi", redigert av Elisabeth Johansen, Gro Røde og Liv Marie Austrem. Også Dag Skogheim har skrevet om Ellisif Wessel i serien "Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse".

Et kraftsentrum

Om Ellisif Wessel i dag ikke er en kjent sikkelse for folk flest, ble hun en berømthet i sin samtid. Hun var en av stifterne til fagforeningen Nordens Klippe, som ble stiftet i 1906. Det ble funnet jernmalm i området, den rike grosserer Christian August Anker fra Østlandet kjøpte opp store landområder for en slikk og ingenting, og AS Sydvaranger var en realitet. Befolkningen i Kirkenes ble mangedoblet, arbeidere strømmet til fra hele landsdelen, fra Finland og Sverige.

Mens Ellisifs mann Andreas dokumenterte de mange ulykkene gruvearbeiderne ble utsatt for, arrangerte Ellisif streiker og demonstrasjoner for høyere lønn og bedre bo- og arbeidsforhold. Hun var svært radikal og åpenhjertig i sin agitasjon og fikk mange fiender, ikke minst fra overklassen. Ett år syr hun en 1. mai-fane med logoen "Ned med tronen, alteret, pengeveldet!". Det var kraftig kost.

Ellisif Wessel kan synes ustoppelig i sin iver. Hun skrev artikler i aviser og tidsskrifter, lærte seg russisk for å oversette russiske og tyske revolusjonære tekster, og lot også russiske flyktninger bo hjemme hos seg. En av dem var Leo Trotskij - selv Lenin møtte hun ved en anledning, og han har nevnt henne i dagbøkene sine.

Ikke noe glansbilde

Cecilie Enger beskriver en sterk og modig kvinne, med et stort sosialt hjerte, en kvinne som var langt forut for sin tid når det gjaldt arbeider-rettigheter og demokrati. Men hun gir oss ikke noe helgenbilde. Hun viser oss også den krasse og retthaverske kvinnen som noen ganger var så tøff i kjeften at hun ødela for seg selv og sin gode sak.

Det endte med at Ellisif Wessel ble kalt inn til avhør i Kristiania - for juridisk vurdering om hun var tilregnelig eller om hun måtte erklæres for sinnsyk og legges inn.

Ellisif Wessel døde i 1949. Og hun var steil til det siste. Da kong Haakon VII besøkte Finnmark like etter krigen, ville han gjerne treffe denne kvinnen han hadde hørt så mye om. Men Ellisif nektet å møte ham. Hun hadde ikke noe i mot kongen personlig, men var prinsippfast. Republikaner og forkjemper for fattigfolk var hun og ble hun.

Cecilie Engers fortelling om en kvinne som ikke kjente noen grenser for sitt engasjement, er lettlest og medrivende. Boken er lang, nærmere 400 sider, men teksten føles aldri uttværende eller overflødig. Om starten er noe omstendelig, tar fortellingen seg alvorlig opp etterhvert som Ellisif blir seg mer bevisst som aktivist.

"Himmelstormeren" er en lærerik og rystende leseropplevelse.