Harjeet er en relativt ung sikh i 1973, da romanen som bærer hans navn, tar til. Han er far til de to knapt ti år gamle guttene Akas og Suraj. Harjeet lot seg verve til den indiske hæren kort tid etter at han ble gift – inn i et arrangert ekteskap han ikke akkurat lengtet etter – gårdsdriften gir ikke nok inntekt alene.
Han har et nokså distansert forhold til familien sin, ikke minst kona, såvel hun som ungene ser ham bare når han har permisjon. Allikevel; Harjeet føler stort ansvar for familiegården og de nokså trange rammene den må drives under.
Romeo Gills første roman er en historie om mennesker i en brytningstid – da det vi i dag kaller globaliseringen er i sin spede begynnelse (uten at noen var klar over det da); en industriøkonomisk boom i vest, fører til endringer i vilkårene og mulighetene for enkeltmennesker og lokalsamfunn på motsatt side av kloden.
Det er også en fortelling om oppvekst på landsbygda i Punjab for barn av jordeiende bønder i et samfunn der kastesystemet fremdeles rår grunnen og avgjør mange livsløp i kraft av hvem opphavet er. En fortelling om litt stort og mer smått; fremfor alt dagligliv gjennom skiftende årstider.
Harjeet er fremfor alt blitten interessant og informativ bok. Uten store fakter, men med nærhet og innlevelse får leseren innsyn i en flik av et samfunn få av oss er oppmerksomme på til daglig. Sikhenes religion, deres forhold til hinduene, mattradisjoner – ikke helt overraskende er forfatteren og hans hovedpersoner av den oppfatning at punjabisk mat er den beste i verden. Vi som har smakt, vet at den i alle fall er veldig god.
Denne nærheten og detaljrikdommen har imidlertid også en problematisk side. I perioder blir informasjonen såpass påfallende skrudd inn i teksten at leseren kan sitte med følelsen av å lese en velmenende skolebokartikkel, heller enn en roman. Det hverdagslige får også gå på bekostning av det man gjerne kaller romanens spenningskurve. Her er den temmelig flat – det blir gående på det jevne i lange partier.
Redigeringen kunne nok vært strammere; en del gjentagelser burde for eksempel vært luket ut. Samtidig er det viktig å understreke at såvel gode persontegninger som romanens historiske perspektiv har mye å gi. Det siste gjelder ikke minst problemene omkring delingen av Punjab – en konsekvens av at den muslimske staten Pakistan ble opprettet i 1947.
Harjeet kommer til Norge og Drammen som fremmedarbeider, som vi sa da. Tanken er å tjene gode penger i to år, for så å reise hjem, kjøpe mer jord og leve videre som sikh i Punjab. Det blir ikke fullt så enkelt. Vi har fremdeles ikke fått Den store innvandrerromanen på norsk. Det er imidlertid helt åpenbart at Romeo Gill har en fortsettelse på hjertet. Så; hvem vet?
