«Han var jo dømt til et liv i offentlighet, og så hadde han dette handikappet»

Som første forfatter har Tore Rem fått tilgang til kong Olav Vs personlige arkiver ved Slottet. Og nå avdekker han nye detaljer rundt de første leveårene til mannen som gjennom sine 33 år på tronen skulle bli omtalt som «folkekongen».

Arveprinsen ankom landet som toåring i 1905 da hans far, danskfødte kong Haakon, ble valgt til konge av Norge. Sammen med moren, engelskfødte dronning Maud, utgjorde de tre en liten familie som flyttet til et ukjent land.

– Han var en fremmed, og jeg tror at han var veldig ensom. Familien kom til landet uten noe nettverk, og han var enebarn. Dette ble styrket av å vokse opp i et gedigent hus, kun omgitt av voksne, og uten lekekamerater, sier Rem, som er klar med første bok i en biografi-trilogi om kong Olav V (1903-1991).

Dysleksien

Hjemme snakket den lille familien engelsk, og Rem spekulerer i om dette kan være en av årsakene til den lille arveprinsens velkjente problemer med lesing og skriving.

Rem har fått innsyn i hvordan dette artet seg, og skriver at kronprinsen som tiåring skrev brev som var vanskelige å tyde. Dette førte til komplekser og at han vegret seg for å skrive. Læreren konkluderte med at han lå langt etter sine jevnaldrende innen lesing og skriving. Samtidig lette han etter all slags unnskyldninger for å slippe unna disse fagene på skolen, skriver Rem.

– Problemene kommer også veldig tydelig fram under studiene i Oxford i England. Lærernes rapporter viser at han strevde veldig. De skjønte ikke hvorfor han stavet ett ord rett den ene uka, og helt feil den neste, forteller han.

Dette skjedde på en tid hvor det var begrensede kunnskaper om dysleksi.

– Det førte til at noen mente han var lat, noen mente han var dum. Han opplevde nok en form for skamfullhet. Og det styrket en form for blyghet han hadde i sin ungdom og unge voksenliv, sier Rem.

Språkvanskene skulle prege ham hele livet.

– Det som har slått meg er hva disse utfordringene må ha betydd for ham. Han var jo dømt til et liv i offentlighet, og så hadde han dette handikappet, som var betydelig. Det viser seg ikke minst når han skal holde taler fra manuskripter, sier Rem.

Han sier at til å begynne med førte dysleksien til en beskjedenhet og blyghet, og at Olav var nervøs før denne type begivenheter, hvor han måtte holde skrevne taler.

– Etter hvert ble han bedre, men han slapp seg aldri fra manuskriptene i nyttårstalene. Da skjedde det at han stoppet opp, hadde feil betoning, eller snublet i ord.

Måtte framstå som «norsk»

Rem skriver at det var viktig å gjøre arveprins Olav så «norsk» som mulig på et tidspunkt hvor monarkiet var en skjør institusjon i Norge. Han hadde så vidt kommet til Norge før de første postkortene hvor han sto på ski ble distribuert.

Ifølge Rem var introduksjonen til idrett noe av det beste som kunne skje Olav.

– Jeg ser det som en redning fra skolearbeidet. Han kaster seg inn i idretten, særlig skihopping. Det store klimakset er når han hopper i Holmenkollen i 1922.