Den moderne Prometevs (Frankenstein, altså) …

Hør "Frankenstein"-sendingen her

I den greske gudeverden fantes en figur – en titan – som gikk under navnet Prometevs, menneskenes hjelper i kampen med gudene, en herre som hadde de forskjelligste ting for seg; blant annet laget han mennesker (altså; ikke etter den morsomste naturmetoden, men av leire). Ikke nok med det; han kvartet litt av himmelens ild – som egentlig var til gudebruk og bare det – og ga til menneskene sine for at de skulle få mindre stusselige liv og ha noe å hjelpe seg med. (Dette er selvsagt en grov forenkling, men vi må til kjernen): Prometevs falt i unåde og ble straffet hardt – av ingen andre enn Zevs selv. Sjefsguden beordret Prometevs bundet fast til klippen Kaukasus. Der fikk han hver morgen leveren hakket ut av seg av en ørn. Leveren – et av våre få organer som kan reparere seg selv – grodde til igjen, men neste morgen var det altså på´n igjen. Vi kan altså slå fast at det for Prometevs ikke ble noen spøk å rote med naturens (og mytenes) orden – for eksempel når det gjelder å skape menneskelig liv av død materie. Prometevs fikk svi. Men; han oppnådde også å bli en slags gjennomgangsfigur i romantikkens åndsliv – ikke minst i Storbritannia. Shelleys dramatiske dikt ”Prometheus Undbound” og Lord Byrons kortere ”Prometheus” fra 1816 er gode eksempler.

Skrekkaften med konsekvenser

Samme år som George Gordon (Lord Byron) publiserte sitt dikt ”Prometheus”, den 16. Juni, satt en forsamling mennesker i Villa Diodati ved Genfersjøen og fortalte hverandre spøkelseshistorier og annet skremmestoff. (Vel; noen kilder sier at de leste høyt fra en tysk samling historier; ”Fantasmagoriana”, andre at også Goethes ”Faust” fra 1806 så å si ble simultanoversatt der og da). Uansett; blant de tilstedeværende var nettopp de to store poetene Lord Byron (det var han som hadde leid villaen) og Percy Bysshe Shelley. Der var også Lord Byrons lege, John Polidori, en italiensk-britisk herre som fikk sin doktorgrad i medisin som 19- åring og døde som 26-åring, i tillegg til Claire Clairmont, mor til Lord Byrons datter Alleghra, men også halvsøster til den siste i kretsen; Mary Wollstonecraft Godwin. Denne Mary hadde to år tidligere skapt enorm furore, da hun som 17-åring rømte med selveste Percy Shelley (som derved forlot sin datter og gravide kone – noe som igjen førte til at sistnevnte druknet seg i Hyde Parks lille innsjø; The Serpentine).

Født: vampyr og monster

Det var ikke bare dårlig vær denne junimåneden i Sveits; det var fryktelig. En regelrett meteorologisk forandring fant sted, visstnok en konsekvens av at den indonesiske vulkanen Tambora hadde hatt et svært utbrudd. Følgen var uansett (ifølge noen kilder)at Percy Shelley og Mary Wollstonecraft Godwin og deres reisefelle Claire Clairmont var værfaste. (Mary tok ikke etternavnet Shelley før de to ble gift i desember samme år.)

Denne sekvensen med spøkeri rundt peisen må uansett ha vært vellykket, for verten, Lord Byron, ble såpass inspirert at han utfordret alle de tilstedeværende til å skrive en spøkelseshistorie. De satte da også i gang; Lord Byron skrev et fragment av en historie, men fullførte det ikke. Shelleys bidrag var visstnok ikke mye å samle på, men John Polidori begynte på sin berømte roman ”The Vampyre” som kom ut tre år senere. Dette var den første vampyrromanen på engelsk og en viktig inspirasjon for Bram Stokers ”Dracula” noen tiår senere. Mary Shelley (la oss kalle henne det nå) på sin side, begynte noen dager senere på det som skulle bli romanen ”Frankenstein eller den moderne Promethevs”, publisert første gang i 1818, i tre bind.

Sta lege får det til

Handlingen i romanen går vi raskt forbi i denne introduksjone – den får du mer om i programmet, som du kan høre i sin helhet her. La oss bare slå fast at det dreier seg om den unge legen og uhyre ambisiøse vitenskapsmannen Victor Frankenstein. I ungdommen hadde han latt seg begeistre av gamle mestere i kjemi, alkymisme og andre tidlige vitenskapsfenomen. Dette var ting som lærerne hans ved universitetet, preget som de var av opplysningstidens vitenskapelighet, kastet nådeløst vrak på. Frankenstein lot seg ikke dupere, han aktet å skape liv – og med Galeanos oppdagelse av elektrisiteten og to års knallhardt arbeid bak lukkede laboratoriedører lykkes han. Den to meter og førti centimeter lange kroppen han hadde sydd sammen av kroppsdeler han hadde skaffet seg fra likkjellere og kirkegårder våknet til liv. Har man sett en eller flere av filmene som er laget av Shelleys bok, vet man også at oppvåkningen var en utrivelig affære og at utysket Frankenstein hadde satt sammen var riktig stygt.

Mary Shelley selv

Noe av det mest spektakulære i denne sammenhengen er Mary Shelley selv. Sommeren 1816 var hun ikke mer enn 19 år, hadde bak seg to svangerskap, der det første barnet døde etter få uker (nummer to er seks måneder), og hun hadde allerede levd med Percy Shelley i to år. Hun kom fra et litterært og intellektuelt miljø og må ha vært oppflasket med sterk vitebegjærlighet og interesse for de mest ulike spørsmål. Tidligere denne sommeren skal hun ha studert Miltons ”Paradise Lost” og ikke minst Ovids ”Metamorphoses” som blant annet inneholder en passasje der Promethevs gjør menneske av jord. Hun har åpenbart også kjent til Galvanis arbeid med elektrisiteten og alle mer eller mindre makabre utprøvinger av denne. For eksempel; forsøkene med å sette strøm i nylig hengte straffanger i England – med den følge at legemsdeler beveget seg. I det lyset blir Galvanis sprellende froskelår (uten kropp for øvrig) for solskinnshistorier å regne.

Første sci fi i mange lag

Det er ikke noe uvanlig synspunkt at ”Frankenstein” er litteraturhistoriens første science fiction-roman. I Bok i P2-programmet sier forfatter Torgrim Eggen at et slikt syn kan begrunnes med at den, som svært mange senere sci fi-romaner, tar tak i teknologiens og kunnskapens utvilking som utgangspunkt for historien. Men; også og at bokens iboende advarsel mot å rote for mye med skaperverket er nært knyttet til den romantiske perioden som reaksjon på opplysningstidens vitenskapelige skråsikkerhet.

Samtidig er det et svært interessant trekk ved Mary Shelleys bok at den kan leses – blir lest – på flere ulike måter og at den inneholder flere parallelle historier. Litteraturviter Anne Birgitte Rønning legger stor vekt på denne kompleksiteten som også bidrar til å gjøre boken litterært interessant i dag; Frankensteins historie om vitenskapelig overmot og etterfølgende tragedie, monsterets fortelling om et liv som historieløs, grim og uønsket blant mennesker og hva som etter hvert gjør ham til et menneske. I tillegg til disse to, en fransk familie som lever i eksil i de sveitsiske alpene og en tyrkisk flyktning – det er av disse monsteret lærer å snakke (ved å spionere på dem) og at det finnes glede, samhold og kjærlighet i verden. Til slutt, den rammehistorien som Mary Shelley etter hvert la rundt kjernen, der en engelsk oppdagelsesreisende i polarisen først ser monsteret fare forbi med hundespann og kurs rett nord og deretter redder dets forfølger, en utslitt Frankenstein – døden nær.

Feministroman

Det er også fullt mulig å lese Frankenstein som en tidlig feministisk roman, påpeker Rønning. Selv om Mary Shelleys mor døde i barselseng da Mary ble født, var hun trolig svært bevisst på sin mors rolle som ledende britisk filosof og feminist; Mary Wollstonecraft skrev blant annet ”A Vindication for the Rights of Woman”. Det er skrevet mye om den skyldfølelsen Mary Shelley dro med seg livet igjennom, fordi hun var den direkte ”årsak” til morens død, men også alle de tapene hun selv led. Av de fire barna hun fikk, overlevde bare ett, mens bitterheten mot Percy vokste for hver gang han insisterte på at hun skulle glemme sorgen fort og komme videre. For ikke å nevne hans krav om å fortsette en strabasiøs reise mens det lille barnet var sykt og etter hvert døende.

På denne bakgrunnen er det også interessant å se boken som en ”gjengivelse av en kvinnes engstelse og usikkerhet i forhold til egen kreativitet og evne til reproduksjon (…) en undersøkelse av hennes egen frykt og tanker omkring svangerskap, barnefødsel og barns utvikling”, slik Kim A. Woodbridge skriver i essayet ”The `Birth` of a Monster” som finnes på hennes nettsted viet Mary Shelley og ”Frankenstein.” www.kimwoodbridge.com/maryshel/birth.shtml

Ungdommen leser

Det snakkes mye i våre dager om ungdom som leser lite – for lite, mener mange og legger til at særlig gutter er ille ute. Og, visst er det sant at det går mange unge omkring i norske videregående skoler som aldri har lest en bok frivillig, men det er like sant at mange ungdommer – også gutter – leser en hel masse. Ja, en del litteratur er det i stor grad gutter som leser. Noe som vi kanskje også kan takke Mary Shelley og hennes Frankenstein for – til en viss grad i alle fall?

Det går svært tydelige linjer fra den skrivejobben Mary Shelley fullførte i mai 1817 til det vi i dag kaller skrekk- eller også horror-littertur. Dessuten; på få områder er sammenhengene så tydelige mellom litteratur og film som de er når vi kommer til skrekkens verden. Mange som gjerne ser horror-film er også glad i å lese denne litteraturen.

Ellen Guldberg, er ikke med i programmet, men jobber som daglig leder ved Outland, en av Oslos spesialbokhandler for skrekk, fantasy, science fiction, tilhørende tegneserier og spill. Hun kan fortelle at skrekklitteraturen har et stort publikum blant unge menn, men også jenter. Superheltlitteraturen, derimot, gjerne i tegneserieform, er i stor grad en gutteting. Mens det som kalles fantasy i stor grad har appell til begge kjønn – og i mange tilfelle er skrevet nettopp for unge. Og; Mary Shelley´s nesten 200 år gamle roman om Victor Frankenstein og hans monster er faktisk å finne i mange bokhandlerhyller fremdeles.