Så nødtørftig kan innholdet i Marit Tusviks nye roman beskrives. Dette er faktisk de første setningene i romanen. Det er Maria som skriver, i jeg-form. Nå er hun en godt voksen kvinne og blir plutselig kastet tilbake til minnene fra ungdommen.
Hjelpearbeider
Så kommer hovedfortellingen om Maria, fortalt i tredjeperson. 19 år gammel reiser hun til Tunisia for å delta i et internasjonalt dugnadsarbeid etter en flom. Hun forelsker seg i den to år eldre tunisieren Aziz, blir med ham til hans oase-landsby sør i landet, på grensen til Sahara. Der finner hun en ro hun ikke visste hun hadde, får venner på tvers av språklige og kulturelle barrierer og suger til seg inntrykk som hun skriver og tegner inn i kladdeboken sin. Og i hjertet.
PÅ romanens siste sider møter vi jeg-fortellen igjen. 40 år etter er hun tilbake i oasen og erkjenner at opplevelsene hun hadde her, møtene med mennesker og natur, sitter i henne ennå og er blitt en del av henne selv.
Minnearbeider
"All erindring er nåtid". Sitatet fra den tyske forfatteren Novalis står foran i romanen og kan gi en pekepinn om Tusviks prosjekt. Tiden er ikke lineær, fortiden ikke tapt, men tilstede, som erfaring, språk og livsanskuelse.
Karakteristisk for romanen er også sitatet fra finlandssvenske Gunnar Björling om at "Jag skriver inte litteratur. Jag söker mitt ansikte". Romanen blir nettopp et minnearbeid og en søken, fortelleren skriver frem en kjærlighet til en mann men også en forelskelse i et landskap og en livsrytme.
Norske Maria møter Nord-Afrika uten fordommer, skildringene av luftspeilinger, av dadler og mannafrø manes frem som uttrykk for en tilstand og en lykke, ikke som eksotisk krydder.
Mer enn en beskrivelse av ulike kulturer tenker jeg at Marias møte med det fremmede er en ung kunstners måte å møte omgivelsene på. Maria suger til seg inntrykk og bevarer dem. Hun åpner seg for det fremmede, våger å slippe det inn, og gjenkjenner seg selv i det ukjente.
Ikke rosenrødt
Å sovne under Afrikas stjernefylte nattehimmel med den man elsker, kan oppleves som et eventyr. Men allerede starten av romanen indikerer at det ikke går som i eventyrene, de to elskende skal ikke leve lykkelig alle sine dager. Hverdagen dundrer inn med sine konflikter og krangler.
Likevel, tiden i Tunisia blir aldri borte, fortiden blir nåtid, blir fysisk, nærmest, i Marit Tusviks vare og generøse fortelling.
- Les også anmeldelsene av og .
