Intens og spennende politiroman

Finnes det et typisk ”Edwardson-drap”? Etter ti bøker, kommer nå den siste i rekken om Erik Winter som er sjefen for Göteborg-politiets mordetterforskere og folkene rundt ham. Går det an å peke på noe overgripende, som gjelder for hele dekalogen?

Symboltung tydelighet

Det må i så fall være en dypt urovekkende og symboltung tydelighet, såvel i forbryterens tause språk overfor politi og omverden som i forfatterens formidling til leseren. I denne tosidigheten ligger selve gåten. Hva er det som skjer og har skjedd? Hvorfor? Der ligger også Edwardsons klinisk-kjølige formidling av forbrytelsens grusomme fakta - blodet, overgrepet og mishandlingen.

Men under det hele legger forfatteren et budskap som kanskje kan formuleres slik: ”Mennesket – det egentlige mennesket – er ikke slik. Det kan skyves, manipuleres ut i vrengebildet av seg selv ved egne eller andres valg, men har i utgangspunktet mulighet til anstendighet.”

Det typiske Edwardson-drapet

Jeg har altså ingen problemer med å påstå at når to ulike unge menn i vill panikk ringer politiet for å fortelle at deres ektefelle/samboer ligger døde i sengen ved siden av dem, og når det etter mye tvil viser seg at de ikke har stått for udåden selv, men har sovet seg gjennom den – da snakker vi om noe som ligner det typiske Edwardson-drapet.

Det ligger heller ikke utenom all tidligere praksis når Winter, sammen med kone og barn på sin høyst private strand-tomt, blir vár en gjenstand som siger mot land. Den viser seg å være en død mann kledd for begravelse.

Jeg har sett at kolleger i Sverige har klaget over Winters brudd med realismen og mener at tilfeldighetene får for stor plass i bøkene hans. I denne boken viser det seg at de to døde kvinnene og mannen i sjøen henger i hop i en årsaksrekkefølge. Gitt at realismen er hensikten eller målet, har disse kritikerne selvsagt et poeng. Men er det slik vi skal lese Edwardson?

Noen svakheter i plottet

Dette er som sagt den siste av ti bøker om Erik Winter og den mildt sagt sammensatte gruppen av individer omkring ham. Som politiroman betraktet – og det alene – går det altså an å peke på svakheter i plottets ”troverdighet”.

Samtidig er det da vi går glipp av de virkelig sterke sidene ved Edwardsons krim-forfatterskap – de som får en til å håpe at mannen finner grunn til å nærme seg kriminalromanen på nytt, fra en annen vinkel. Jeg snakker om litterær innlevelse og ønsket om å forstå individet på dets egne premisser og forutsetninger. Hva gjør et menneske til forbryter, til morder? Det er et kriminallitterært grunntema som er like gammelt som Edgar Allan Poe, som i strømmen av middelmådig masseproduksjon er blitt banalisert, for ikke å si vulgarisert.

Sett i denne sammenhengen blir bildene av den brutale juleflatfylla ikke bare til gruoppvekkende overgrep i Edwardsons univers – som sant å si ikke er fritt for moralisme heller. De får også en slags mening når de speiles i den utslåtte, forfyllede faren som forstår at han mister sønnen sakte men sikkert. Likevel fortsetter han å prøve, og håper at han skal finne styrke.