De velvillige

"Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske". (s. 25)

Dette sitatet preger forsiden på den 1000 sider lange romanen "De velvillige" av Jonathan Littell. "De velvillige" er en historie fra 2. verdenskrig, lagt i munnen på en SS-offiser som var sterkt medvirkende til jødeutryddelsen. Romanen har solgt i over en millioner eksemplarer i Frankrike, og er nå under utgivelse i 30 land. Det er ikke overraskende. Visst er "De velvillige" en ufyselig bok, men den er også usedvanlig god.

Vi er alle skyldige

Jeg-fortelleren er Maximilien Aue, en aldrende direktør i en blondefabrikk. Han tiltaler sine lesere som "brødre", og mener vi ikke er et hår bedre enn ham. Vi kunne alle blitt bødler, sier han, hvis forholdene lå til rette for det.

Og nettopp dette er en grunntanke hos forfatteren Jonathan Littell, som bor i Spania, er oppvokst i USA, og som har skrevet romanen på fransk. Han gir oss en mann, opplyst, utdannet, med kunnskap og interesse for litteratur, filosofi, musikk. Den mannen blir delaktig i henrettelsen av millioner av jøder under 2. verdenskrig, og han unnskylder seg ikke. Han beskriver omstendighetene, krigens amoralske landskap, og mener det vil stille ham i et forklaringens lys.

Utspekulert forteller

Gjennom hele romanen, som altså er en mastodont på over 1000 sider, driver jeg-fortelleren et utspekulert spill med leserne. Han viser seg fra sin mest intellektuelle side, han er en mann som er åpen for diskusjoner, også med sine meningsmotstandere, og han lokker oss til en slags forståelse for hans umenneskelige handlinger.

Vi er med på likvideringen av tusenvis av jødiske menn, kvinner og barn i Ukraina. Der har de gravd sin egen grøft, og blir skutt i puljer på ti og ti. Vår mann observerer det hele, som gjennom en kameralinse betrakter han sin egen avsky og fascinasjon. Tilbake i Berlin, via Stalingrad, får han i oppdrag å intensivere arbeidsinnsatsen til konsentrasjonsleirfangene. Hvor mye mat må en jødisk mann ha for å kunne yte mer? Hva med å gi jødenes matrasjoner til de øvrige fangene, så i alle fall noen kan klare det harde fysiske arbeidet som må til for å holde krigsindustrien i gang?

Kvalmende aksellerasjon

Til tross for sin lengde, blir boken verken stillestående eller pratsom. Den er svært detaljert, og veksler mellom konkrete krigsscener og lange filosofiske diskusjoner. Kvasi-vitenskaplige dialoger om raseteori og fiendebilder gjør verdensanskuelsen desto mer skremmende.

Parallelt med krigens instrumentelle brutalitet forteller Max sin private historie. Den eneste han har elsket i sitt liv er tvillingsøsteren. Deres personlige historie aksellererer i takt med nazistenes ubønnhørlige undergang, og slutten av boken er et kvalmende crescendo som blottlegger fortellerens sanne jeg.

Imponerende kunnskaper

De historiske fakta er pinlig korrekte. Jeg er imponert over Littells kunnskaper og dyptpløyende behandling av et så repetert kapittel i europeisk historie. Ikke mindre imponert er jeg over oversetteren Tom Lotherington, hvis presise språk får avskyen til å presse seg på.

"De velvillige" er et skjønnlitterært alternativ til de mange dokumentariske "oppgjørs-bøkene" vi har sett de senere årene i Tyskland. Om den er spekulativ? Den setter i alle fall i gang refleksjoner om hvordan folkemord er mulig.