Bastarden fra Istanbul

Mot slutten av Elif Shafaks roman sitter to unge jenter nattestid foran en PC i Istanbul – logget på et diskusjonsforum for armenere som lever i diaspora – spredt utover, utenfor det egentlige hjemlandet. Jeg røper ingen hemmelighet av betydning når jeg sier at den ene er gjest i det gamle huset fra den ottomanske tiden; Armanoush Tchakhmachian – en etnisk bevandret vil kanskje gjenkjenne familienavnet som armensk.

Den andre jenta er Asya Kazancı, datter i dette litt forfalne huset – og tyrkisk. Dessuten er det henne tittelen refererer til: bastarden i Istanbul – eller lausungen - som hun også er blitt kalt en del ganger etter at den da 19 år gamle moren hennes Zelia fødte henne, tross alt - aborten hun var på vei til en regnværsdag i mars 19 år tidligere ble det aldri noe av

Blødende historisk sår

Allerede med introduksjonen av den armenske jenta, Armanoush – aller helst kalt Amy av sin mor, den Kentucky-amerikanske Rose – har vi antydet at denne historien til en viss grad omhandler den harde medfarten det armenske folket fikk av det ottomanske Tyrkia i 1915 – selve årsaken til at armenerne fremdeles lever spredt utover, flere i USA enn i selve Armenia, fortelles det. For mange armenere er dette fremdeles et blødende historisk sår.

Tyrkerne har lenge ment at det hele er en overdrivelse, og har utviklet en så sterk nasjonal motvilje mot at temaet omtales at folk som Orhan Pamuk, Elif Shafak selv og andre forfatter har vært trukket for retten etter å ha skrevet om det ømtålige emnet.

Oppgjør med offerrollen

Det var imidlertid den unge, opprørske Zelia med sine høye hæler og provoserende miniskjørt som startet denne romanen, der hun forbannet regn og dårlig vedlikehold av Istanbuls gater på vei til gynekologen. I stedet for aborten det ikke ble noe av, gikk hun hjem igjen til huset der kvinnene i familien Kazanci bor i et mildt sagt sammensatt fellesskap – sosialt, religiøst og i holdning til det å leve.

Utsiktene til å nå alderdommen for disse kvinnene har tradisjonelt vært riktig gode. For familiens menn ser det verre ut. De har en lei tendens til å dø tidlig. Når de kommer så langt som til 40-årsalderen, har det vist seg å være grunn til bekymring for framtida – og da særlig for lengden på den. Familiens eneste levende mannsperson befinner seg i USA – der har han vært lenge. I 19 år, for å være nøyaktig.

Dermed blir evnen til å leve med historisk smerte, vissheten om overgrep som har skjedd, et viktig tema som løper under hele denne romanen. Gjennom å se de to familienes historier sammen parallelt med undersøkelsen av den armenske tragedien, klarer Shafak nokså snedig å bevege seg inn i det hele fra begge sider, tyrkisk og armensk. Slik oppnår Shafak å si noe viktig om urett som ikke skal glemmes, men at det på et eller annet punkt må finnes mennesker som er store nok til å legge uretten bak seg – si; gjort er gjort… Offerrollen er ikke alltid konstruktiv.

Vanskelig ballansegang

Det er mye godt å si om Elif Shafaks bok. På sitt beste utløser den sterke ønsker i leseren – en lengsel etter Istanbul-besøk og tyrkisk mat, for eksempel. Store deler av historien er skrevet i en munter og ironisk-undrende prosa som i blant kan minne om Zadie Smith.

Som forteller ligger nok Shafak nærmere en Khaled Hosseini – han med ”Drageløperen” – enn en Orhan Pamuk – som til tross for likheter i miljø, og delvis tematikk, krever mer av sin leser enn denne romanen gjør.

Kanskje er det også det mest problematiske med en ellers svært leseverdig bok – at den ikke alltid takler overgangene mellom det muntre, ironiske og det store alvoret – det tragiske.