Siden bjørnen driver og vandrer rundt, kan man altså i teorien møte den hvor som helst i Norge, og noen av oss har kanskje allerede truffet én. De aller fleste møtene mellom mennesker og bjørn i Norge er nemlig hendelser som menneskene ikke vet om. Bjørnen har som oftest oppdaget oss for lengst, og stukket av lenge før vi ser den.
Fargetesten
Men skulle man likevel treffe på bamse er det noen lure tips man kan ha i bakhuet. Først av alt bør man stille seg selv følgende enkle spørsmål: hvilken farge er det på bjørnen? Hvis svaret er "hvit" er man i alvorlig trøbbel. Isbjørner synes nemlig tanken på menneskebiff er temmelig fristende, og det er en grunn for at de som bor på Svalbard ikke får gå ut uten børse. Er svaret "en slags brun" stiller saken seg litt annerledes.
Ikke irriter!
Mennesker er nemlig egentlig ikke på brunbjørnens meny. Ikke har den særlig lyst å prate med oss heller, og lar man være å irritere den går det som oftest bra. Men overrumpler man en bjørnemamma med unger, eller en bjørn som nettopp har felt et bytte, tar den ikke fem øre for å slå til.
Da forvandles teddy til en flere hundre kilo tung krigsmaskin som godt kan ta igjen en sprinter, og som dessuten kan klatre til topps i en hvilken som helst furu. Men ikke la deg skremme fra å frese rundt i skogen. Her er noen godt anti-bjørne-tips!
Best å bråke
Det der om at "den er ikke farlig, bare man går varlig" er i grunnen bare sludder og pølsevev. Det er nemlig nettopp når man sniker seg rundt i skogen på jegervis at ulykkene skjer. Før man vet ordet av det har man listet seg innpå ei binne med noen snørrunger, og dermed er det full krise. Det var derfor gjeterguttene i gamledager alltid beskjed om å synge til bjørnen (eller skråle, det hjalp også), mens budeiene viftet med stakken om bamse brakar skulle dukke opp.
Rumper og jaktinstinkt
Snu aldri rumpa til en bjørn!
Skulle man stå ansikt til ansikt med en bjørn, er det nok lureste å rygge rolig ut av situasjonen. Det er det jo så klart lett å si når man sitter foran PC’en på kontoret, men selv om det der med rolig rygging går i vasken er det én sak man absolutt bare må huske. Ikke løp. I det man vender rumpestumpen til og setter av gårde er det nemlig en liten stemme inne i bjørnehjernen som sier noe slikt: "Vedder på at den der er immari god å spise". Dette kalles jaktinstinkt, og er ikke til å spøke med.
Men sant å si er det å møte en brunbjørn i Norge omtrent like sannsynlig som å treffe en marsboer, så man kan nok trygt vandre omkring i de dype skoger. Å frese rundt på sykkel i rushtiden er mye farligere!