Dag Solstad
10.07.41
Oktober 2002
Som mange av Solstads bøker, starter "16.07.41" med en reise: "Denne gangen skal jeg ut og fly", skriver Solstad, og det er ingen overdrivelse. På en flytur over Berlin gir han seg til å kikke ut på skyene. Han ser for seg at han er kommet til himmelen.
En av skyene likner en engel, engelen er Solstads far, en far som døde da forfatteren var 11 år, en far han har drømt om og savnet siden.
Fotnoter
Han ser altså faren sin, som i et syn, og vet samtidig at han aldri vil møte ham igjen. Eller vet han det helt sikkert? Solstad benytter seg av fotnoter til å spekulere. I en av dem tenker han på søsteren til faren, Elise, som var sammen med ham rett før han døde.
Trodde tante Elise at hun ville se ham igjen i himmelen? Og sa hun det til faren? Solstad har sine tvil. Dette er for meg et avgjørende punkt i hele romanen. Solstad skriver at han tviler, "for hvis hun trodde på dette, slik at hun kunne si det høyt og tydelig, da ville livet ha vært helt annerledes, og samfunnet ha vært organisert på en helt annen måte, som vi har vanskelig for å forestille oss," skriver Solstad.
Deretter begynner han på en nesten 100 sider lang, detaljert beskrivelse av sitt liv i byen Berlin. Han beskriver nettopp hvordan Tysklands hovedstad er, og har vært, organisert.
Sannheter
Mange vil sikker mene at denne passasjen er kjedelig. Jeg synes ikke det. Ikke bare fordi jeg aldri får nok av Berlin og ikke kan få kunnskap nok om byen, som summerer så mange uhyrlige kollektive menneskelige erfaringer.
Nei, ikke bare det. For det oppstår et gap mellom det samfunnet Solstad beskriver og det vi fikk et glimt av i himmelen over Berlin. Mot slutten av romanen syr Solstad sømmene i fortellingen enda bedre sammen, ja, han syr sammen mange revner fra de 14 foregående romanene. Og han åpner nye gap. Disse sprekkene inneholder sannheter som gjør "16.07.41" til en nok en stor Solstad-roman. Den kommer til å bli lest og diskutert lenge.
Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2,
2. oktober 2002