Peter Butenschøn er utdannet arkitekt fra Cambridge og Harvard, og han har hatt en rekke verv innen byplanlegging og -utvikling. Han har skrevet flere bøker om planlegging av byrom , og sitter nå som rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han er en hyppig brukt debattant i saker om byutvikling, spesielt i Oslo.
– Jeg tror det er viktig å få folk til å stusse litt og stille spørsmål til hvorfor et bygg ser ut som det gjør. Hvorfor er det så innmari stygt? Hvorfor har de ikke giddet å gjøre noe bedre med det? Jeg tror forutsetningen for å få veldig fine hus er at man også opplever og snakker om og blir enige om hva det er som er stygt, sier han.
– Hva er vakker arkitektur?
– Det er ganske individuelt. Vi arkitekter mener nok det handler om detaljering og kvalitet på materialer, men her er det ingen fasit, og ingen objektive kriterier. Det er veldig kulturbestemt og tidsbestemt hva vi liker til enhver tid, men det viktigste er at vi diskuterer og blir enige om hva som er dårlig. Det dårlige handler veldig ofte om ambisjonsløshet, at det vi synes er stygt er det vi ikke har giddet å gjøre bra, sier Butenschøn.
Kommuner som ikke gidder
– Et dårlig hus er et som ikke funker, som ikke gjør det det egentlig skulle, det handler ikke bare om utseende, sier han.
Det finnes færre geografiske forskjeller enn før, men Sør-Norge og byene har ifølge Butenschøn fått flere impulser fra kontinentet, mens Nord-Norge historisk har villet stå på egen bein.
– Begge deler kan gå ganske galt?
– Ja, for i alle tilfeller har du enten kommuner som ikke gidder gjøre noe med det, arkitekter som ikke kan, eller du har byggherrer som ikke gidder, og som ikke tror det er noe viktig. Men så vet vi at det er mye viktigere enn disse dårlige arkitektene og byggherrene tror, for dette er viktig for folk, sier han.
– Vanskeligere å få det stygt i dag
I likhet med er 60- og 70-årene skyld i mange av vederstyggelighetene Norge rundt. Butenschøn mener de ville vært svært vanskelige å få oppført i dag.
– Jeg tror de riktig stygge byggene nå har litt større problemer med å bli kommunalt godtatt. Vaktbikkjene er flere, det er flere som roper opp, avisene er blitt mer bevisste, og hele den norske kulturen er blitt høyere utdannet og har fått høyere kompetanse. På 60- og 70-tallet holdt det at det bare var noe nytt, så rev vi det gamle rukkelet, bygget noe nytt, og så var vi såre fornøyd med det.
Ikke overraskende er det Postgirobygget i Oslo han mener står som det grelleste eksemplet på «brutalistisk» arkitektur.
– Men også fylkesbyggene som er reist i halvstore byer, mange av skolebyggene fra 60- og 70-åra, eller disse betongtilbyggene til norske høyfjellshoteller, som tilfredsstiller brannkravene og ikke noe særlig mer, sier han.
