– Snobbete og sjikanerende

Begrepet «dameroman» er hyppig brukt, men vanskelig å definere. Er enhver roman som er skrevet om eller av en kvinne, en dameroman? Eller er dameromaner bøker som særlig er populære blant kvinnelige lesere?

Én ting er i hvert fall sikkert: å kalle en bok «dameroman» er sjelden blitt oppfattet som kompliment.

• Bokbloggen: Si din mening om dameromaner og les mer om månedens bok!

– Kan også være litterært høyverdige

– Tradisjonelt sett har romaner som har en enkel fortelling og enkelt språk, blitt kalt dameromaner, men definisjonen endrer seg jo med tiden, sier forfatter og litteraturanmelder i VG May Grethe Lerum.

– For meg refererer ordet dameroman i dag til mer eller mindre formelstyrte fortellinger, gjerne med en heltinne som er i slutten av 20- eller 30-årene, sier hun.

Mange forbinder også begrepet med underholdningsserier og den mer moderne sjangeren chick lit.

– I Norge ligger dameromanen nærmere kiosklitteratur enn chick lit, som er mer et storbyfenomen. Bøker i chick lit-sjangeren er urbane, har mer fokus på karriere og er mindre romantiske.

– Dameromaner er for modnere lesere, vil jeg påstå, sier Lerum.

I fjor ga den svenske forfatteren Sigrid Combüchen ut boken Spill: en dameroman. Den fikk Augustprisen for årets beste svenske skjønnlitterære bok, og NRKs anmelder Knut Hoem kalte den « et teknisk briljant historisk drama med kvinner i alle ledende roller ».

I et intervju med avisen Vårt Land innrømmet Combüchen at tittelen hadde «et drag av ironi», men så likevel ikke ut til å ha noe imot betegnelsen som så mange avskyr.

– Dette et et godt eksempel på at dameromaner også kan være litterært høyverdige, påpeker Lerum.

Nedlatende

At begrepet dameroman assosieres med fortellinger av lavere litterær kvalitet, er ikke noe nytt.

Allerede på 1800-tallet anvendte den danske kritikeren Edvard Brandes ordet nedsettende i en anmeldelse av forfatter Victoria Maria Benedictssons bok Fru Marianne.

For Lerum fremstår «dameroman» i stor grad fortsatt som en nedlatende betegnelse.

– Det er merkelig, siden kvinner leser mer enn menn og alle bøker har kvinnelige lesere, sier VG-anmelderen.

– Dersom man skulle kalle en bok «dameroman» ut fra hvem som leser den, så ville de aller fleste romanene ha vært dameromaner. Man må være forsiktig når man bruker slike begreper.

«Nye» dameromaner

Bokprogrammet 4. oktober handler om «de nye dameromanene», som er skrevet av forfattere som irske Lucinda Riley, australske Kate Morton og cubanske Cecilia Samartin.

Felles for disse bøkene er at de er utenlandske romaner som henvender seg til kvinner, har mistenkelig like omslag og ofte troner øverst på bestselgerlistene.

Hovedpersonene i disse romanene er også kvinner, og de omhandler ofte mange av de samme temaene, som for eksempel mørke hemmeligheter, familierelasjoner eller vennskap, og hendelser fra en fjern fortid.

Dessuten har handlingen ofte et historisk bakteppe. Tatiana de Rosnays Saras nøkkel har andre verdenskrig som utgangspunkt, Cecilia Samartins Drømmehjerte forteller hva som skjer med to kusiner etter den cubanske revolusjonen, mens Victoria Hislops Hjemkomsten tar for seg borgerkrigen i Spania – bare for å nevne noen.

– Kan ikke settes i samme bås

– For meg blir det helt feil å bruke betegnelsen «dameroman» om disse forfatternes bøker. De har helt andre kvaliteter, mener forlegger Arve Juritzen.

Juritzen Forlag, som ble startet opp i 2006, har hatt spesielt stor suksess med bøker skrevet av Cecilia Samartin. Ifølge forlaget har hennes fire romaner et samlet salg på 840 000 eksemplarer.

– Betegnelsen dameroman opplever jeg som definisjon på en dårlig skrevet roman som selges for 25 kroner. Det er en nedsettende betegnelse som dessverre lever videre i den litterære verden, sier han.

Juritzen mener at det er visse mennesker i litterære kretser som «har behov for å være litterært snobbete, sjikanere og snakke nedlatende om andre».

– Jeg får inntrykk av at det finnes en elitistisk litterær gjeng som skriver og anmelder hverandres bøker, og at de irriterer seg over at andre forfattere treffer leserne bedre, forklarer forleggeren.

Han er enig i at det kan se ut som mange av de såkalte «nye dameromanene» følger en formel når det gjelder utrykket på bokomslagene, men mener likevel ikke at de kan settes i samme bås.

– Prøv å finne en roman som ikke handler om disse temaene!

Mer om dameromaner og Månedens bok kan du høre i Kulturhuset mandag 3. oktober på P2.

• Bokbloggen: Si din mening om dameromaner og les mer om månedens bok!