Regissør Mariken Halle mener norske filmskapere er fantasiløse

Nordmenn trenger ikke å se dårlige, statsfinansierte krimfilmer, mener regissør Mariken Halle. Hun etterlyser flere modige filmskapere.

Mariken Halle foran produksjonsselskapet Våpen og dramatikk

Regissør og produsent Mariken Halle (30) lanserte filmen «Kanskje i morgen» på nett og kino samtidig. Hun vil ha slutt på at norske filmskapere ofte lar antall kinobesøk definere hvor vellykket en film er.

Foto: Cathrine Elnan

Mariken Halle (30) er allerede spådd en lys regikarriere, hun vant Dramatikerforbundets Timeglasspris og Gullstolen for No Sex Just Understand under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011.

Samme år vant hun Den gyllene Draken da Kanskje i morgen hadde premiere på Göteborg Internasjonale Filmfestival i 2011.

Inntil i forrige uke var Kanskje i morgen, Halles eksamensfilm fra Filmhögskolen i Göteborg, utilgjengelig for et større publikum.

Men som del av et samarbeid mellom Oslo Kino og strømmetjenesten mubi.no, ble filmen lansert samtidig på kino og nett. Filmen blir vist inntil fredag 23. november på Ringen Kino og til 16. desember på mubi.no.

Selv om Kanskje i morgen kanskje ikke er en vanlig kinofilm, er Halle opptatt av at så mange som mulig skal få sjansen til å se den.

– Nå finnes filmen for alle som vil se den. Når man lager litt spesielle ting, er det viktig å invitere folk med seg inn. Jeg tror man må være flinke til å snakke om prosjektet, og gjøre det mer tilgjengelig for folk. Det er ikke slik at vi bare vil at sære folk skal se den, selv om det er en spesiell film, sier Halle.

bilde fra filmen kanskje i morgen

«Kanskje i morgen» handler om vanlige mennesker. Er det mulig å lage en fantastisk film om hvem som helst? Bianca Kronlöf er en av de som medvirker i filmen.

Foto: pressefoto/Vapen och Dramatik


– Fantasiløs tilnærming til film

Regissøren er like interessert i at filmen skal bli sett av folk på gamlehjem som av kinobesøkende.

Halle mener norske filmskapere er for opptatt av antall kinobesøk, og lar publikumstallet definere hvor vellykket filmen er.

– Det er mange filmskapere som har en fantasiløs tilnærming til film. De er bare fokusert på kinobesøk. Men er man oppriktig interessert i å vise filmen, spiller det ingen rolle om det er publikum på gamlehjem, skoler eller fengsler som ser den.

– Det er mange som vil lage film, men de aller fleste søker penger samme sted og følger de samme reglene. Det plasserer veldig mye definisjonsmakt hos Norsk filminstitutt og kinosystemet.

Norske filmskoler er med på å opprettholde denne maktfordelingen, mener hun.

– Det finnes flere måter å lage film på, men norske filmskoler opprettholder tanken om at man helst bør få støtte gjennom Norsk filminstitutt. I stedet for å være kritisk til støttesystemet, og finne ut om det fungerer eller ikke, så blir man opplært i hvordan man skal skrive søknader og søke støtte.

Mariken Halle

Mariken Halle karakteriserer filmen «Kanskje i morgen» som folkelig. – For oss er det ikke viktige å være smal eller sær. Vi er opptatt av å lage film som skildrer mennesker så presist vi kan, filmer som tar det mennesker tenker og føler på alvor. Det tror jeg folk vil ha, sier Halle.

Foto: Cathrine Elnan

Tar ikke ansvar

Selv søkte hun støtte fra Norsk filminstitutt til filmen «Verden venter», men støtten på 350 000 kroner ble avslått fordi NFI mente produsentene hadde for liten erfaring.

Selv om Halle tidligere har kritisert avgjørelsen fra NFI, blant annet i et offentlig klagebrev, tror ikke regissøren at det nødvendigvis er norsk filmpolitikk det er noe galt med. Ansvaret ligger like mye hos norske filmskapere og produsenter.

– Det finnes for få filmskapere som tar ansvar. Vi har fantastiske talenter som sitter med gode ideer, men som ikke lager film, fordi de sitter og venter på støtte fra staten.

Trenger ikke dårlig krim

Istedenfor å lage film som de selv tror på, velger flere å lage filmer som de vet vil få et bredt publikum og få støtte fra NFI. På den måten står man på trygg økonomisk grunn, og man får etterhåndsstøtte fra staten, mener Halle.

– Filmpolitikken blir påvirket av filmskaperne. Man må lage det man virkelig vil lage, og si ifra når andre filmskapere lager filmer kun for å tjene penger. Det er uansvarlig å bruke kulturstøtte til å lage dårlig krimfilmer.

Halle nevner Varg Veum-filmene som et eksempel.

– Varg Veum-filmene får millioner i statsstøtte. Jeg synes ikke det er riktig. Alle sier at det er viktig at nordmenn ser norsk film, men det er ikke viktig at nordmenn ser dårlig, norsk krim. Da er det bedre at man bruker de pengene på å kjøpe inn utenlandsk kvalitetsfilm.

NFI: – Vi velger de originale stemmene

Hos Norsk Filminstitutt har man forståelse for Halles synspunkter. Ivar Køhn, avdelingsdirektør i utvikling- og produksjonsavdelingen hos NFI, sier han er delvis enig med henne.

– Jeg er ikke uenig med Mariken Halle når hun sier at det finnes filmskapere som kanskje prøver å lage filmer ut i fra det de tror vi gir støtte til, men jeg er uenig i at dette er en generell tendens i bransjen. Det finnes mange spennende stemmer i norsk film i dag, deriblant Mariken Halle.

Køhn sier det er viktig for NFI å finne frem til de originale stemmene. Derfor prøver filminstituttet å gi tilsagn så tidlig som mulig i skapelsesprosessen, når man ser at et prosjekt har potensiale, men før det er helt ferdig utviklet.

– Vi vil ha originale stemmer som våger å utfordre. Jeg er ikke uenig i Halles ønske om å få frem de filmskaperne som har en original stemme. Samtidig må dette også være stemmer som kommuniserer klart og tydelig. Det hjelper ikke å viske frem et budskap.

– Er norske filmskapere fantasiløse?

– Vi har de siste årene sett en økning i den nye generasjonen filmskapere som produserer film uten å vente på tilskudd fra oss. At de søker nye veier til å distribuere film på er positivt. Likevel er det enkelte som har ambisjoner om å lage noe litt mer kostnadskrevende, og da trenger man tilskudd og finansiering fra staten.

– Halle kan inspirere andre

– Halle trekker frem Varg Veum som et eksempel på filmer som ikke burde få støtte og mener det er uansvarlig å bruke kulturstøtte til å lage dårlige krimfilmer. Hva tenker du om det?

– Det er ulike meninger om hva man skal gi kulturstøtte til, og det er viktig med mangfold av ulike typer prosjekter. De siste Varg Veum-filmene har fått midler som ettertilskudd fra kinobesøk, de har ikke fått produksjonstilskudd. Dette vil si at hvis du lager en film, klarer å få den på kino og selger 10.000 billetter så får du et tilskudd fra Norsk Filminstitutt. Det skjer helt automatisk, og det gjelder både de filmene som er mindre kommersielle og de som er veldig brede, mener Ivar Køhn.

– I fjor ble halvparten av de norske filmene som ble vist på kino laget uten produksjonsstøtte fra NFI. Mange av dem fikk ikke tilskudd fra oss i det hele tatt, fordi de ikke nådde 10.000 kinobesøkende. Terskelen for å produsere i forhold til utstyr og kostnader er i dag så lav at hvis du har noe du virkelig brenner for og har lyst til å lage, så kan du gjøre det også uten støtte fra oss. Og er det en bra film så er det også mulig å nå et interessert publikum uten en tradisjonell kinodistribusjon. Det Mariken Halle gjør med sin film er spennende, og hun kan i så måte være en inspirasjon for flere.

Går bedre enn noensinne

Leif Holst Jensen, generalsekretær i Produsentforeningen mener norske filmskapere selv må stå for innholdsdiskusjonen i filmene. Han understreker likevel at norsk film aldri har stått sterkere blant publikum enn den gjør nå.

– Det stemmer ikke at det kun er publikumstallet definerer filmens vellykkethet. Ja, vi er opptatt av å ha et stort publikum fordi det legitimerer at vi har en filmpolitikk og et støttesystem. Men norsk film har aldri hatt en så høy status både prismessig og omdømmemessig som nå.

– Men er norske filmskapere for avhengige av støtte fra Norsk Filminsistutt? Burde de prøve mer på å lage film uten de tradisjonelle tilskuddene?

– Det er fullt mulig. Mariken er en av dem som har slåss og prøvd, og hun skal ha all ære for det. Men i hele Europa har man støttesystemer fordi det er kjempedyrt og umulig å gjøre dette samlet som bransje uten offentlig støtte. Likevel er det absolutt mulig for en film å komme på kino både med og uten støtte.

– Dilemmaet for dem som tar store sjanser, er at de ikke vet og ikke kan garantere for den distribusjonen som de må ha, avslutterJensen.

Kulturstrøm

  • Norsk barnebok vant tysk pris

    Marianne Kaurins bok om hvor problematisk det kan være å ikke ha noen sommerferie å fortelle om har vunnet Deutscher Jugendliteraturpreis.

    Da romanen «Syden» ble lansert i Tyskland i fjor sommer, trakk flere anmeldere den fram som spesielt aktuell i den krisen vi står i.

    Andre anmeldere trakk fram at Kaurin skriver lett tilgjengelig om den vanskelige barnefattigdommen. Kaurin vant prisen sammen med oversetteren Franziska Hüther.

    – At en norsk barnebok vinner en av verdens mest prestisjefulle litteraturpriser, Deutscher Jugendliteraturpreis, er rett og slett stort, sier Evy Tillman, litterær agent i Oslo Literary Agency, via en pressemelding.

    Deutscher Jugendliteraturpreis ble delt ut for første gang i 1956. De nominerte bøkene får ekstra oppmerksomhet i det store tyske bokmarkedet fram til prisen deles ut under Bokmessen i Frankfurt i oktober (NTB).

    Marianne Kaurin
    Foto: Aschehoug forlag
  • Klar for nye 50 år

    Rektor Johann Roppen ved Høgskulen i Volda gler seg over det nye Sivert Aarflot-huset. I dag er det offisiell opning av det nye mediebygget. – Det skal tene medieutdanninga i nye 50 år, og høgskulen er klar same korleis medieutviklinga blir, seier Roppen

    Johann Roppen, rektor Høgskulen i Volda
    Foto: Arne Flatin / NRK
  • Eneste Caravaggio-veggmaleri selges

    I januar skal den unike Villa Aurora, med det eneste veggmaleriet som finnes av Caravaggio, auksjoneres ut, med et åpningsbud på 500 millioner euro, melder The Guardian. Veggmaleriet finnes i et hus sentralt i Roma, der taket i et av rommene er malt av den italienske 1500-tallskunstneren.

    Maleriet er 2,75 meter bredt, forestiller Jupiter, Neptun og Pluto og ble bestilt av kardinalen Francesco Maria Del Monte på 1500-tallet.

    Den italienske staten har forkjøpsrett dersom de kan akseptere salgssummen.

    Bygningen, Villa Aurora, rommer også andre antikviteter og fresker, blant annet av Guercino. Salget skjer etter en lang arvetvist som kom i kjølvannet av at husets eier, prins Nicolò Boncompagni Ludovisi, døde i 2018 (NTB).