NRK Meny
Normal

– Morna, Peer!

Først når Peer Gynt tappes for medmenneskelighet, svir satiren.

Peer Gynt

Siv Jensen (Marika Enstad) gir Peer Gynt (Eindride Eidsvold) et høylydt «Morna Peeeeeer!». I bakgrunnen, fra venstre: Finn Schau, Mattis Herman Nyquist og Andrea Bræin Hovig.

Foto: Gisle Bjørneby

Anmeldelse

Når regissør Alexander Mørk-Eidem lar Fredrik Skavlan invitere til fredagsunderholdning med Peer Gynt som gjest, er det ikke et imponerende originalt trekk ved første øyekast.

Peer (Eindride Eidsvold) seiler inn i Skavlans studio med champagne og fire glass på lomma og setter selv standarden for hvordan hans historie skal fremstå. Tror han.

Løk

I de andre stolene i studio sitter Olav Thon, Per Fugelli og Therese Johaug. Alle karikerte. Og alle venter på svaret: Hvem er egentlig Peer Gynt?

Mørk-Eidem velger å begynne med Ibsens fjerde akt, hvor Peer har slått seg opp, her på våpen- og menneskehandel. Med ett bryter mor Åse inn via skjermen og skreller den velkjente løken.

Peer forlater sitt selvsikre jeg, han mister kontrollen og regien, men vinner den snart tilbake. Verden blir snart igjen en fortelling om ham. Sklir han ut, får han med seg publikum gjennom billig frieri. Peer, hvis kjerne det er uråd å finne.

Peer Gynt

Fra venstre: Mattis Herman Nyquist, Eindride Eidsvold og Andrea Bræin Hovig.

Foto: Gisle Bjørneby

Seg selv nok

For 12 år siden flyttet Alexander Mørk-Eidem til Sverige. Han har sitt virke først og fremst på Stockholms Stadsteater, men har også blitt hyret inn som regissør ved teatre i Norge og Danmark. Han er et stort skandinavisk reginavn.

Med denne oppsetningen av Peer Gynt ville han forsøke å se Norge utenfra. En nasjon mindre sympatisk enn vi liker å tro, med høy selvtillit og lav selvfølelse. Mindreverdighetskomplekser som gjør at vi spiller verdensmestre.

Derfor velger han å ta tak i det alminnelige vi kjenner fra sofakrok og gullrekke. Han kaller Skavlans show en arena der vellykkede nordmenn viser seg frem, og der hele landet samles foran skjermen i en slags overenskomst, en felles forståelse av hvem og hva som betyr noe akkurat nå. Så at Olav Thon, Per Fugelli og Therese Johaug sitter der, er ikke så rart. Men hva sier det om Peer Gynt?

Peer Gynt

Jon Øigarden er i rollen som Per Fugelli, mens Finn Schau er Olav Thon.

Foto: Gisle Bjørneby

Karikaturer

Svaret kommer senere, men karikaturen starter der. Den vokser inn i satire, humring, gapskratt i løpet av forestillingen. Bryllupet på Hægstad gård er uforglemmelig i kostymevalg og setting med Mads Moen (Nader Khademi) som en liten, bortskjemt brudgom som kompenserer for alle komplekser med å brøle og rope høyest mulig.

I Dovregubbens hall sitter far sjøl i velkjent Olav Thon-lue, og blant barna hans er Siv Jensen i velkjent kjole, Erna Solberg, for anledningen uten ryggrad, Ari Behn og Jan Thomas.

Skal denne satiren ha noen effekt annen enn latter, må Mørk-Eidem våge å dra den ekstremt langt. Det gjør han. Ikke bare gjennom hendelser som Siv Jensen (Marika Enstad) sitt «Morna, Peer»-brøl, men gjennom å skape noe større når stykkets andre del ses opp mot den første.

For en ting er å karikere politikere, kjendiser, usårbare. Noe helt annet er å tappe vanlige mennesker for medmenneskelighet. Det er da satiren svir.

Solsnu

I andre del venter Solveig, eller Shamso, som hun heter her i Skavlans studio. Skavlan utfordrer henne på trofastheten og oppofrelsen hun viser. Noe som det kan virke som ikke verdsettes i vår tid. Shamso avviser problemstillingen.

Men Skavlan trigger noe i henne. Hun velger å vente, men også hun forandres. Mørk-Eidem lar Solveig-figuren få mer liv, kjøtt og blod enn det som er vanlig. Å måtte vente på Peer gjør noe med henne.

Peer Gynt

Fra venstre: Ingjerd Egeberg, Andrea Bræin Hovig og Marika Enstad.

Foto: Gisle Bjørneby

Menneske først

Så smeller det. Vanessa Bairds omstridte veggmaleri «Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene» dukker opp på bakveggen, en maleriserie som har skapt reaksjoner blant ansatte i R6, fellesbygget til Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Årsaken er at de ansatte opplever at maleriene minner dem for mye om terroren i 2011 – og med det bringer Mørk-Eidem nær samtid inn i det gyntske univers. I kaoset lar Peer Gynt være å hjelpe et døende menneske, han avviser en fortvilet far som bærer et lite barn og ber om hjelp, og han trår ikke til når den han står ved siden av forsøker å ta livet sitt.

Peer Gynts reaksjon er «vet ikke» helt til det er for sent. Men da er det også for sent. I scenen etter dør Mor Åse. På sykeleiet ber hun om en Bibel, for hun kjenner at hun er så urolig til sinns. Sykepleierens kontante svar er at dette er et sykehjem, ikke en kirke, legg deg nå.

Peer Gynt

Fra venstre: Mattis Herman Nyquist, Eindride Eidsvold og Amina Sewali.

Foto: Gisle Bjørneby

Lunken

Det finnes ingen omsorg eller menneskelighet. I kontrast til den nærmest evigvarende festen Mørk-Eidem setter i gang, lyser fraværet av godhet, omsorg og kjærlighet. Mørk

-Eidem peker på norsk medievirkelighet, politikk og enkeltmennesker og viser frem hulrom og løk. En nasjon som verken er kald eller varm, men lunken. Det er en hard dom.

Liten

Estetisk har Peer Gynt mye til felles med forestillingen Lycka, som Mørk-Eidem satte opp på Stockholms Stadsteater i 2012. Bokstavelig talt en fest over fire timer der alle karakterene lette etter lykke, og der egoismen var et viktig innslag. Mørke remser med gullglans, blinkende lys og trær ble brukt også der.

På Nationaltheatret brytes Skavlans studio ned. Til Mørk-Eidems skift og maksimalistiske utnytting av scenerommet, oppleves hovedscenen på Nationaltheatret som trang. Men så er Mørk-Eidem godt vant ved Stadsteatret når det gjelder scenevolum.

Så ja, satiren virker, den kan svi for den som vil. Forestillingen er kanskje også et politisk statement fra regissørens side – mon om trollene hadde vært de samme om regjeringen hadde hatt en annen farge?

Peer Gynt

Fra venstre: Ingjerd Egeberg, Eindride Eidsvold, Nader Khademi, Finn Schau, Andrea Bræin Hovig og Marika Enstad.

Foto: Gisle Bjørneby