I Pedro Carmona-Alvarez nye bok «Og været skifter og det blir sommer og så videre», skriver forfatteren om den store kjærligheten som blir rammet av voldsom sorg.
– Det er en historie om ekstrem oppvekst, forteller Pedro Carmona-Alvarez til
.
Ble stoppet
Boken var egentlig klar i fjor, men Pedro valgte å stanse den i siste øyeblikk.
– Jeg hadde hatt en følelse av at noe ikke stemte, men trodde det bare dreiet seg om tvil og dårlig selvtillit, forteller Pedro Carmona-Alvarez til .
På dagen den skulle utgis, ringte han forleggeren og sa at han ville trekke tilbake romanen.
– Jeg stoppet boken, rett og slett, sier Carmona-Alvarez.
– Kan ikke rømme fra problemene
Grunnen til dette var at det var en historie i boken som med tiden hadde utviklet seg og rett og slett blitt for viktig. Den måtte skrives helt ut, mente forfatteren.
– Det var noe galt med boken. Det fantes en liten bit i den som var for stor for den romanen, men for liten for seg selv. Det var historien om denne jenta Marita og hennes foreldre. Jeg måtte bli bedre kjent med dem, sier Pedro.
I boken møter vi norske Kari som flytter med foreldrene sine til USA på 50-tallet. I New York møter hun overklassegutten Johnny, de to blir forelsket, gifter seg og får to barn. Men så rammes de av en stor katastrofe. Deres to døtre dør i en ulykke.
Tynget i sorg, flytter de tilbake til Norge, men Johnny passer ikke inn i kulturen her med sin amerikanske aksent. Paret får etter hvert et nytt barn - en datter som får navnet Marita. Det er hun som er forteller-stemmen i boken. Marita vokser opp som en skygge av sine avdøde søstre.
– Man prøver å gjøre noe annet, stikke av fra sorgen. Det de gjør er å flytte til Norge til jentas foreldre på Bekkelaget. Det går ikke så bra, for man kan jo ikke rømme fra alt, sier forfatteren.
Bretter ut egen sorg
Pedro Carmona-Alvarez skulle egentlig gitt ut boken i fjor, men det var en historie som trenge mer bearbeiding. Dette er nå blitt til boken om familien som blir rammet av sorg og starter et nytt liv i Norge.
Foto: Bokprogrammet / NRK– Livet har på seg noen svære jernstøvler, og tramper inn på arenaen. Det er ikke kjærligheten det er noe galt med, det er noe som er større enn dem som spiser dem opp, sier han.
Pedro er opptatt av hva generasjoner gir videre, og tenker på hva foreldre formidler videre til sine barn av alvorlige ting som sorg, død, karaktertrekk og impulser.
– Det har nok med min bakgrunn å gjøre, at jeg er barn av politiske flyktninger. Jeg har alltid vært i dialog med foreldrene mine om hva det vil si å bli røsket opp med røttene, og flyttet til et annet sted på jorden. Jeg har blitt preget av foreldrene mines greier. Men jeg har valgt å skrive om det i stedet for å drikke meg i hjel, ler Pedro.
Forfatteren bruker romanen til å brette ut mye av sin egen sorg. Det å komme til Norge som 11-åring tidlig på 80-tallet, med sine chilenske flyktningforeldre var ikke lett. Foreldrene pratet stadig om halshugginger og andre fæle ting når de var hjemme hos seg selv.
– Det å være et barn som aktivt må delta i sine foreldres sorg, kjenner jeg meg veldig igjen i. For eksempel det å være ung og måtte ta del i min fars fortellinger om halshogde mennesker, husker Pedro.
Det er et veldig press på barna i slike situasjoner, mener han.
– Hele kontinentet mitt har jo vært preget av en stille Holocaust, så det har vært mye snakk om grusomheter i mitt hjem, fordi foreldre har et behov for å gjenfortelle når man reiser til et nytt land, tror jeg.
Dette har Pedro prøvd å gjøre med fortellerstemmen Marita, altså at hun vokser opp med et voksent alvor, samtidig som hun leker på lekeplassen.
Mennesker i pressede situasjoner
Sorg har vært tema i alle hans tidligere bøker. Kan du ikke legge det av deg og gå videre?
– Alt som har med hevn, sorg, kjærlighet, slike intense ting, interesserer meg. Det er så hensynsløst.
I boken havner Kari havner nede i kjelleren, sykmelder seg og går hjemme og røyker, og stenger mannen og datteren ute. Så begynner hun plutselig å gå ut igjen, og møter en ny mann.
– Hun har ikke noe valg, men må følge det som de enorme emosjonene trigger. Det er en egoisme, men samtidig et nødvendig onde, og noe må du gjøre for å få disse elendige hverdagene til å gå. Skal man drikke, pusse opp, få veldig mange unger? Folk gjør veldig mye rart når de er oppi slike pressede situasjoner.
Pedro skriver om norsk-amerikanere, og ikke norsk-chilenere.
– Hvorfor gjør du det?
– Det er ikke fordi jeg prøver å skape distanse til sør-Amerika. Amerika interesserer meg enormt, både det nordamerikanske, det karibiske og det søramerikanske. Jeg følte at jeg har allerede utforsket det latinske.
Selv om han har rukket å bli en anerkjent norsk forfatter, har Chile alltid vært hjemlandet for Pedro. Han følte seg første gang som helt norsk etter terroren den 22. juli i fjor.
– Før pleide jeg for eksempel å si at "dere er så dårlig i fotball", om norsk fotball. "Vi er mye bedre", pleide jeg å si om hjemlandet mitt sine fotballspillere. Nå sier jeg "vi".
Se hele Bokprogrammet
Bokprogrammet
