NRK Meny
Normal

– Et fremragende historiemaleri

Det kan ikke herske noen tvil: Seierstads bok "En av oss" er en av de viktigste og beste bøkene om 22. juli. Den er levende skrevet og suverent komponert.

Åsne Seierstad

Åsne Seierstads skrivemåter har fått kritikk før og hun kommer til å få det denne gangen også, mener NRKs anmelder.

Foto: Cathrine Elnan / NRK

Litteraturen om attentatet mot Arbeiderpartiet og massemordene på AUF-ungdommer på Utøya 22. juli, hva som var bakgrunnen for angrepet og konsekvensene av det, er allerede blitt omfattende.

Det har blitt utgitt svært mange øyenskildringer, særlig fra ungdommer som opplevde å bli angrepet, men som var så heldige å overleve. Og vi har nylig blitt kjent med hvordan mora til massemorderen opplevde hendelsene, og hennes versjon av sin egen og massemorderens oppvekst i Marit Christensens bok ”Moren” (2013).

Noen av disse bøkene har en mer analytisk tilnærming, slik som Aage Borchgrevinks ”En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya” (2012).

Seierstads bok er en av de viktigste og beste bøkene om 22. juli. Ikke først og fremst fordi den er så levende skrevet og suverent komponert, men fordi boka gir innsikt og maner til ettertanke og refleksjon.

Flere av bøkene som har kommet ut har vært gode tekster. De har representert et solid faglitterært håndverk, slik som Borchgrevinks gravende reportasje, og ikke minst Kjetil Østlies intelligente essay ”Rettferdighet er bare et ord. Anders Behring Brevik. Om 22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik” (2012).

Levende skrevet

Men hittil har ingen bøker har forsøkt å skape et stort historiemaleri over hendelsen, om de som ble angrepet og den som angrep. Men Åsne Seierstads ”En av oss” er et slikt historiemaleri, og det er fremragende gjort.

Kjell Lars Berge

Boka er skrevet med ærbødighet og respekt for Utøya-ofrene, mener Kjell Lars Berge.

Foto: UiO

Det kan ikke herske noen tvil: Seierstads bok er en av de viktigste og beste bøkene om 22. juli. Ikke først og fremst fordi den er så levende skrevet og suverent komponert, men fordi boka gir innsikt og maner til ettertanke og refleksjon, selvfølgelig over de groteske hendelsene og det bisarre hatet til Anders Behring Breivik, men også over den norske demokratiet som Breivik ville føre krig mot.

I boka følger vi fire familiers opplevelser av hendelsene på før, på og etter 22. juli.

Den første historien er fortellingen om Anders Behring Breiviks oppvekst, politiske utvikling og planlegging av angrepet på Arbeiderpartiet. Mye av denne historien er blitt kjent gjennom Aage Borchgrevinks bok og Marit Christensens nylig utgitte ”Moren”. Men Seierstad forsøker likevel å grave enda dypere i arkivene og pasientjournalene til morderen for å finne et svar på den tilsynelatende gåten. Hun finner ikke svaret i Breiviks oppvekst hun heller.

En innbitt fascist

Leseren sitter igjen med et styrket inntrykk av at mannens politiske forankring er løsningen på gåten. Anders Behring Breivik var og er en innbitt og uhelbredelig vaskeekte fascist. Han var og er en mann med et politisk tunnelsyn, der verden er delt opp i de gode og de onde.

I hans lukkede og motforestillingsløse ideologi nærmer vi oss endetida da det endelige slaget mellom lysets og mørkets krefter skal stå. I denne kampen galopperer Breivik inn som en gralsridder, og kjemper seg fram til å bli en martyr. Vi burde slett ikke la oss overraske over at en slik mennesketype finnes også i en omsorgsfull og trygg velferdsstat.

Denne urfascisten er svært godt beskrevet i faglitteraturen som forskere som Terje Emberland, Bernt Roughtvedt, Øystein Sørensen med flere har gitt ut de siste åra, for eksempel utgivelsen ”Det ariske idol. Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund” (2004) og ”Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier. Én totalitær mentalitet? (2010).

Likevel er det som virkelig gir inntrykk i boka historien om de tre Utøya-deltakerne Bano Abobakar Rashid, Simon Sæbø og Anders Kristiansen og familiene deres. De tre var bare 18 år da de ble henrettet, men var allerede aktive og engasjerte politikere av en type som ville bidratt til å gjøre Norge til et enda bedre sted å leve og bo i.

Sterk kost

Det politiske hatet fra Behring Breiviks politiske utmarker framstår som om mulig enda mer forskrudd i møtet med disse tre AUF-ungdommenes smittende idealisme. Skildringene av de tre ungdommenes møte med massemorderen på Utøya 22. juli er sterk kost for selv en lutret leser.

Åsne Seierstad beskriver dem med sterk innlevelse og med stor varme. Vi får en rik forståelse av deres personligheter og særtrekk: Den glade og energiske Bano fra Nesodden, den sjarmerende og smarte Simon fra Salangen og den trygge og sterke Anders fra Bardu.

Vi får historien om hvordan Bano fra Kurdistan skaffet seg bunad og ville lære seg nynorsk, og om hvordan Simon rekrutterte ungdommene i Salangen til AUF ved ikke å følge rådene til Einar Gerhardsen, men gjennom først å få meldt inn i partiet de peneste jentene.

Det politiske hatet fra Behring Breiviks politiske utmarker framstår som om mulig enda mer forskrudd i møtet med disse tre AUF-ungdommenes smittende idealisme. Skildringene av de tre ungdommenes møte med massemorderen på Utøya 22. juli er sterk kost for selv en lutret leser.

Åsne Seierstad evner å fortelle om de fryktelige hendelsene denne dagen på en møte som er gripende, men også rystende og rett og slett skremmende.

Hun viker ikke unna og beskriver hvordan Simon dør på steinene ute ved strandkanten i det han så godt han kan hjelper andre, og hvordan Anders og Bano blir myrdet, mens Anders forsøker å beskytte den kurdiske ungjenta mot kulene.

Kommer til å bli kritisert

Det er liten tvil om at Åsne Seierstads bok ”En av oss” kommer til å være en viktig og troverdig kilde for alle dem i framtida ønsker å få tilgang til en livaktig framstilling om hva som faktisk skjedde 22. juli.

Hun er ikke redd for å bruke narrative grep som in medias res, der vi umiddelbart kastes inn i hendelsene og får ta del i dem. Selvsagt kommer hun til å bli kritisert for at hun skriver ut fortellingene sine på denne måten.

At Seierstad vil lykkes med det, skyldes selvsagt at hun bruker litterære grep som faglitterære forfattere ofte vegrer seg for å ty til. Hun bruker fri indirekte tale. Det vil si hun forsøker å gjenvinne hva menneskene i boka tenkte og opplevde i avgjørende øyeblikk. Hun er ikke redd for å bruke narrative grep som in medias res, der vi umiddelbart kastes inn i hendelsene og får ta del i dem.

Selvsagt kommer hun til å bli kritisert for at hun skriver ut fortellingene sine på denne måten. Det er skrivemåter som vi for øvrig kjenner godt igjen fra andre bøker fra henne hånd, slik som ”Bokhandleren i Kabul” (2002) og ”De krenkede” (2007). Og like selvsagt kommer hun til å bli kritisert for at hun trer over grensene til hovedpersonenes privatliv, særlig Wenche Behring Breiviks.

Men det er ikke en kritikk som kommer til å vare særlig lenge, rett og slett fordi at Åsne Seierstad grundig har redegjort for kilder og etiske forpliktelser overfor informantene i et etterord. Men først og fremst vil ikke kritikken bite på Åsne Seierstad fordi boka er skrevet med ærbødighet og respekt for Utøya-ofrene og den politiske visjon de representerte.

Kjell Lars Berge, k.l.berge@iln.uio.no