NRK Meny
Normal

– Det blir aldri spennende nok

«Brørne Løvehjarte» på Det Norske Teatret i Oslo er en forestilling med klare fantasy-trekk, men historien trenger mer tid for å etablere at noe faktisk står på spill.

Skuespiller på esel i teaterstykke

Brørne Løvehjarte er satt opp i en nydramatisert versjon av Svein Sturla Hungnes på Det Norske Teatret.

Foto: Erik Berg

Anmeldelse

Astrid Lindgrens bok fra 1973 om de to brødrene Karl og Jonatan Løve er en juvel i skandinavisk barnelitteratur.

I boken skriver Astrid Lindgren om døden for barn, og da den kom ut, ble den møtt med både vantro og takknemlighet.

Historien er gripende: Lillebror Karl er dødssyk, og gruer for døden. Men det er storebror Jonatan som dør først i et forsøk på å redde lillebroren ut fra et brennende hus.

Brødrene kommer til Nangijalas kirsebærdal – men heller ikke der er verden bare enkel. Sammen må de utvise stort mot når oppgjørets time er kommet mellom gode og onde krefter i Kirsebærdalen. På nytt møter de døden, denne gangen sammen.

Stofflig magi

I Nangijala lever de i eventyrenes og leirbålenes tid. Slik er det også på Det Norske Teatret. Bekledning som minner om riddertid setter handlingen inn i et fantasyaktig landskap.

Men forestillingen starter i et mer realistisk scenebilde frem til Karl, eller Kavring, når Nangijala. En stor stoffduk, lys og dansere tar Kavring med over til den andre siden.

Duken, som henger fra taket, blir værende der gjennom hele forestillingen, den heves og senkes, vindmaskiner blåser på den, og den lyssettes av sterke farger. På sitt beste skaper scenografien til Even Børsum magiske øyeblikk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Brødrene løvehjerte på scenen

Emil Johnsen som Kavring og Oddgeir Thune som Jonatan i Brørne Løvehjarte.

Foto: Erik Berg

Noen ganger for fort

Når historien om de to brødrene skal fortelles på litt over halvannen time, må den fortettes.

Det får konsekvenser. Det går fort på Det Norske Teatret denne gangen, noen ganger for fort. Utfordringen med det blir at enkelte av karakterene ikke etableres skikkelig, og det gjør noe med historien.

Et eksempel er Jossi, eieren av vertshuset i Nangijala. Er han god eller ond? Og hva med Hubert, bueskytteren? Hvem av dem er forræderen? Spenningen rekker så vidt å etablere seg før det hele avsløres.

Det blir aldri spennende nok. Det er tett mellom historiens høydepunkter i Brørne Løvehjarte, men det er liten plass for undringen og den sitrende spenningen som boka har så mye av. Det taper forestillingen på.

Noe i språket som ikke stemmer

De to brødrene har et nært forhold. Men heller ikke der er historien helt på plass. Brikken som mangler ligger et sted i regien som er gitt Jonatan-karakteren (Oddgeir Thune). Thune har tidligere vist at han er en skuespiller med ro og nærvær.

Denne gangen er det noe i regien som gjemmer denne roen litt bort, for Jonatan-karakteren er litt travel. Det er også noe i språket som ikke helt stemmer. Jeg tror Jonatan-rollen hadde falt på plass dersom Thune hadde fått snakke sin opprinnelige vestlandsdialekt, som han har gjort ved tidligere forestillinger.

Det er et merkelig valg at enkelte av skuespillerne får bruke dialekten sin og andre ikke – og påfallende at det er den mest fremtredende av soldatene, som for øvrig er gjort til karikerte dumrianer i forestillingen, som får snakke dialekt, denne nordfra.

Forestillingens sterkeste scene

Sofia med duene (Heidi Gjermundsen Broch) og farfaren Mattias (Jon Bleiklie Devik) er gode roller som er med på å bygge opp under historien. Det er synd de ikke får mer scenetid, det kunne de gjerne ha hatt.

Brørne Løvehjarte er ingen sentimental forestilling, men den beveger heller ikke. Når brødrene hopper i døden til slutt, er det forestillingens sterkeste scene.

Brørne Løvehjarte imponerer med scenografi som – heldigvis – aldri er i nærheten av å endre ens egne bilder av Nangijala. Snarere er den et rom av muligheter. Men for å bli den eventyrreisen Brødrene Løvehjerte faktisk er, trenger historien tid til å sette seg.

Kulturstrøm

  • Baron Cohen ute i hardt vêr igjen

    Fleire amerikanarar vuderer å saksøke komikaren Sacha Baron Cohen for å ha lurt dei i den nyaste TV-serien sin «Who is America». Ein av dei er republikanaren Jason Spencer som sa opp jobben sin i Representanenes hus etter at Cohen fekk han til å banne og blotte rompa si i serien. Juridiske ekspertar som NY Times har snakka med meiner saksøkarane har lite å stille opp med, og at Cohen har sikra seg mot søksmål gjennom kontraktene dei medverkande har skrive under på.

  • Rihanna-dokumentar kjem i haust

    Allereie i 2015 kom nyheita om at Peter Bergs dokumentar om Rihanna var på veg. No seier regissøren at filmen er like rundt hjørnet, og at han mest truleg kjem ut innan to månadar, melder Rolling Stone. Berg har tidlegare sagt at filmen kjem til å bli eit usminka portrett av Rihannas liv på same måte som dokumentaren «Don't look back» var om Bob Dylan i 1967.

    TELEVISION-MTV/VMA
    Foto: Danny Moloshok / Reuters